Inka-gåten Machu Picchu

0
877

I dag kan 2500 turister daglig oppleve den storslagne, lokkende inkamystikken i ruinene på Machu Picchu i Peru. Det kan vi takke spanjolene for. De fant nemlig ikke byen som i dag ligger på UNESCOs liste over verdensarven.

Tekst og foto: Rune Dahl

a DSC_7360 copy

Selve beviset på at spanjolene aldri oppdaget ruinbyen på Machu Picchu er at solsteinen, Intihuatana, var intakt da engelskmannen Hiram Bingham oppdaget inkabyen under en ekspedisjon i 1911. Disse steinene var inkaenes helligste objekter og ble søkt etter og systematisk ødelagt av spanjolene. For dem var de det ypperste tegn på kjettersk djevelskap.

Fantastisk skue

Grensen for antall turister per dag til Machu Picchu er nylig satt til 2500 stk. Årsaken til dette er nødvendigheten av reduksjon av antall besøkende for å best mulig å kunne ta vare på det arkeologiske stedet. Alle turister som har tenkt seg til Machu Picchu må dessuten sikre seg billetter på forhånd.a DSC_7391 copy

Enda større reguleringer er det på «the Inka Trail», inkaenes gamle vei, fra et stykke utenfor inkahovedstaden Cuzco opp til ruinene. I hundrer av år var veien god nok for inkaenes normaltrafikk og budskapsløpere. Nå er slitasjen så stor etter tiår med ryggsekkturister at bruken må begrenses.

Vil du likevel ha litt strabaser med å nå opp til byen i fjellheimen, kan du gå opp veien fra Aguas Calientes på en og en halv time.
 For mer makelig anlagte går busser opp og ned i skytteltrafikk fra morgen til kveld. 

Fra dalbunnen der Rio Urubamba fortsatt gyver buldrende løs på foten, reiser gammelfjellet (Machu Picchu på inkaenes språk) seg 2762 meter over havet og strekker seg mot nyfjellet (Huayna Picchu) der månelaboratoriet klistrer seg fast på klippens topp.

 Som i en kamelsadel mellom de to toppene ligger ruinbyen og skinner i solen, gullende ren, passet på av en hel stab som har til oppgave å børste ren hver enkelt sten daglig og plukke opp alt turister har vært uhøflige nok til å slenge fra seg.

DSC_7065

– Et fantastisk skue. Sture Pettersen fra Narvik er fullstendig overveldet over synet som møter han.
Vi står sammen og skuer utover det som engang var inkabyen. Nå skinner solen, men da vi kom opp var det grått og det regnet på de nesten 150 bolighusene, bad, templer og lagerrom som Machu Picchu består av.

– Hvordan i all verden klarte inkaene å forme stein og bygge slik at ikke engang et barberblad får plass mellom steinene, spør Sture høyt. Han er imponert som bare en tilflyttet Narvikværing kan være.DSC_7095
Det er nemlig et av de mange mysteriene med inkakulturen. Og hva var det egentlig de brukte fjellbyen til? Og når forlot de den? Og hvorfor ble den ikke ødelagt av spanjolene? Og så videre.


 Ruinbyen som ble gjenoppdaget av engelskmannen Hiram Bingham i 1911, er magisk lokkende. Da han kom dit hadde naturen skjult og voktet stedet siden slutten av 1500-tallet.

Byen dekker et ganske lite område, kanskje litt mer enn en kvadratkilometer. Da Bingham begynte opprenskingen var det et veritabelt ormebol.

Under den grønne vegetasjonen som naturen hadde trukket over, lå de nesten perfekt bevarte ruinene, tause, tunge vitnesbyrd om et annet liv, en annen sivilisasjon.

 Machu Picchu var selvforsørgende med terrassejorder og kildevann som ble ledet rundt til husene i delikat utskårne kanaler i stein. Enkelte byggstein veier over 50 tonn og er smeltet sammen som de var av smør.

 

DSC_7256Stor mystikk

Intihuatana betyr solens tjoringsstein. Den viser høstjevndøgn og vårjevndøgn (21. mars og 21. september). Da står solen direkte over pilaren og kaster ingen skygge. For inkaene var dette tid for store fester.

  • Machu Pichu er en av inkaenes fire store sentre. De andre er tempelet og borgen Sacsayhuaman i Cuzco, stedet for hvile og rekreasjon ligger ved de varme kildene i Cajamarka og det tredje er laboratoriene deres i Timpo og Tipon, forteller guiden vår Alberto.
  • Det hersker fortsatt stor mystikk omkring bruken og mange teorier om stedet, sier Alberto og legger ut den ene etter den andre. By for utvalgte kvinner? Skjulested for overklasse?

Det som synes mest sannsynlig er kanskje universitetsby, for å si det på moderne språk.

Her studerte man himmellegemene og jordbruket samtidig som man dyrket Solen og Jorden religiøst (Pachapapa og Pachamama).
 For inkaene var tre ting absolutt synd: å stjele, å lyve og å være lat. Oppe ved månelaboratoriet på toppen av Huayna Picchu hadde inkaene en oppsynsmann med gode øyne.

 Hans jobb var å se til at alle i byen var travle. Sluntret noen unna signaliserte han til sin stab og anviste hvor unnalurerne hadde stukket seg bort.

 Historien om inkaene har mye til felles med historien om romerne. Begge var bondefolk med sans for orden og organisasjon. De levde i klanssamfunn der Inka var solens sønn, Kongen; folket hans kjente seg ikke som inkaer, slik vi kaller dem i dag. Noen få klaner var overklasse. Det er ungdommen blant disse «kondisjonerte» man mener ble sendt til Machu Picchu for å lære. Men det er også bare en teori blant andre.

 

DSC_7279

 

Fakta om Machu Picchu ( egen bolk):

Machu Picchu (quechua, «Det gamle fjellet», også kjent som Inkaenes tapte by) er en førkolumbiansk inkaby i fjellet over Urubambadalen i dagens Peru. Den ligger på omkring 2 200 moh.

Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarven. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.

Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911, av Hiram Bingham.

Man mener at byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec omkring 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Huayna Picchu, utgjør nesen. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.

DEL
Forrige artikkelReisebrev fra Bali
Neste artikkelNytt Magasin Narvik

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR