Mjølner vant den nord-norske cupfinalen for juniorer i 1966 mot Honningsvåg. Da vi om høsten samlet den gjengen som skulle utgjøre neste års juniorlag, var det bare tre spillere igjen av det gamle laget.
Tekst: Arne Ørntuvik
-De yngste juniorene og de som kom fra guttelaget skulle fylle skoene til det som ble sett på som et lag med talentfulle spillere. Kritiske røster levnet det nye laget små muligheter til å gjenta bedriften etter cupmestrene fra 1966. Det var ikke mange nok «talenter» blant dem mente forståsegpåerne. Det skulle de få bite i seg.
Bak: Roy Gunnar Hansen
I tillegg til å spille musikk var Pål og Svein også aktive fotballspillere i ungdommen. Pål spilte først for Mjølner, men gikk over til Nor hvor han spilte flere sesonger på A-laget. Svein var med på juniorlaget fra 1967.
Trening i gatene
I dag er det vanlig at selv små gutter og jenter trener fotball om vinteren, noe man ikke gjorde på sekstitallet. Heller ikke juniorlagene. Da skulle man enten drive vinteridrett eller annen type idrett som grunnlagstrening for sommerfotball. Spesielt ettersom det verken fantes innendørs- eller utendørsanlegg som kunne nyttes til fotballtrening vinterstid. For det å spille fotball i kommunens gymsaler var ikke spesielt populært hos vaktmestrene. Og det var de som bestemte slike ting. Alternativet var da å trene kondisjon i gatene. Og det gjorde vi med dette juniorlaget. Etter stort sett samme opplegg som A-laget. Men vi prøvde å ha med ball i treningene. Var vi heldige hadde noen av lærerne på Tårnveien skole arbeid å gjøre på lærerværelset på kveldstid. Da fikk vi såpass lys fra de store vinduene at det kunne spilles fotball i skolegården som avveksling fra intervalltreninga i Parkveien og Blomsterveien. Og var det vanskelige løpeforhold i gatene, sprang vi inne i Bolagstunnelen. Guttene kom i form. Da Narvikstafetten, som var for friidrettslag gikk av stabelen om våren, stilte vi i juniorklassen, og ble nummer tre av fire lag.
God hjelper
I motsetning til nå var det ikke vanlig at foreldrene på den tida dro på turer med ungene. Det var klubbens oppgave å sørge for reiseledere og transport. Som medhjelper på flere av turene fikk jeg derfor med meg min gode venn Jan Helge Pettersen. Paite, som en del fortsatt kaller han, spilte ikke aktiv fotball utover noen klassekamper på barneskolen. Derimot spilte han gitar, noe han etter hvert ble dyktig til. Mobsmen med Jan Helge på sologitar har rocket fra scenen på Folkets Hus utallige ganger.
Dette året avtjente Paite verneplikten, først i Fredrikstad og deretter på Setermoen. I og med at Jan Helge hjalp meg som reiseleder på noen turer, måtte vi jo kunne kople Mjølner inn med hensyn til å utvide antall permisjoner i helgene, tenkte vi. Ryno Adelgren, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, var den gang sekretær i Mjølners ungdomsgruppe. Ryno skrev et anbefalelsesskriv om permisjon til forsvaret, og begrunnet det med viktigheten av å ha menig Pettersen med som hjelpetrener for juniorlaget. Helgepermisjoner ble deretter ikke vanskelig å få innvilget. Men alt har sin pris.
Ned på beina
En dag i september ble Jan Helge innkalt på kontoret til kompanisjefen uten å vite hvorfor. «Pettersen» begynte kapteinen med myndig stemme, og så ned på skrivet fra Mjølner. «Du har fått mange helgepermisjoner dette året for å trene Mjølner sitt juniorlag.» En ubehagelig følelse begynte å krafse nedover ryggen til Jan Helge. Var det kommet kompanisjefen for øret at menig Pettersen kanskje ikke var fullt så betydningsfull for Mjølner sitt juniorlag som det framgikk av permisjonsskrivet? De fleste kampene ble tross alt spilt midt i uka. Så smalt bomba: «Jeg har meldt på kompanilaget til forsvarscupen. Og du skal trene og lede laget!» Det var ikke et spørsmål om han kunne gjøre det. Det var en ordre. Lett skjelvende forlot Jan Helge kontoret. Hvordan i hel…… skulle han komme seg unna dette?
De som kjenner Paite, vet at han både tar utfordringer og er handlekraftig. På rommet sitt hadde han to spillere fra henholdsvis Fredrikstad og Skeid. Disse to guttene måtte bli redninga. Og som de gode kompiser de var blitt, var det ikke nei i deres munn til å hjelpe han ut av knipa. På første treningsøkta, som foregikk på Artillerisletta på Setermoen, sto Jan Helge på sidelinja og ropte ut sine «taktiske beskjeder» med kapteinen noen skritt bak. Da sistnevnte så at to av de beste spillerne fulgte Pettersens beskjeder om å «rykke framover» eller «spill ballen ut på vingene,» var han fornøyd med valg av trener. Første kamp ble vunnet, men i andre runde ble det tap mot et lag fra Bardufoss. Ingen kritiserte laglederen for tapet. Trenerkarrieren ble imidlertid der og da lagt på hylla for godt. Jan Helge fortsatte å hjelpe meg med neste års juniorlag, men nå med tittelen reiseleder.
Et vinnerlag
Juniorlaget utviklet seg til å bli et vinnerlag. På våren vant de ei turnering i Tromsø med 12 deltakende lag. De ble også kretsmestere for Ofoten- og Sør-Troms Fotballkrets uten å tape et eneste poeng. Toppen av kransekaka var likevel seieren over Furuflaten på deres hjemmebane i den nord-norske cupfinalen. I semifinalen hadde Mjølner slått Mosjøen etter ekstraomganger. Også cupfinalen gikk til ekstraomganger, og også den kampen avgjorde de til sin fordel.
I et kollektiv må man ha noen med ekstra kompetanse. Spissene Per Ove Forslund og Åsmund Fjeld hadde denne ekstra kompetansen. Av de åtte målene som ble skåret i semifinalen og finalen lagde Per Ove og Åsmund alle. Men det var laginnsatsen som la grunnlaget for suksessen dette året, bygget opp blant annet gjennom utallige løpemetere på kalde vinterkvelder gjennom Narvikgatene. Spillerne på juniorlaget fra 1967 kan stå som eksempler på at man kommer langt med god treningsmoral. Som Martin Johnsrud Sundby har svart når han blir spurt om hvorfor han er så god: «Det hjelper å trene.»