Min første, store fotballopplevelse

0
506

Året var 1951. Det var høst, og Nor og Mjølner skulle spille nord-norsk cupfinale på Narvik Stadion. Og jeg hadde fått lov til å gå og se den

Av Arne Ørntuvik

Det var nemlig ikke noen selvfølge at mor Hjørdis skulle la minstegutten på knapt seks år få dra på en kamp som ville samle flere tusen, til dels opphissete tilskuere. Uten selv å være spesielt fotballinteressert hadde hun fått med seg den intense stemningen i byen foran dette oppgjøret. Det handlet ikke bare om å vinne cup-pokalen. Minst like viktig var det å vise hvem som var det beste laget i Narvik. Ikke bare angikk det spillerne. Også hos alle Nor- og Mjølnertilhengerne satte byoppgjørene sterke følelser i sving, den gang som nå. Bare spør en Evertonsupporter om synet på Liverpool FC. Men Hjørdis ga sin tillatelse til at jeg kunne dra på Stadion da hun ble forklart hvem som skulle passe på meg. Og gutten som hadde tatt på seg oppdraget, slik han seinere har påtatt seg utallige oppdrag i fotballsammenheng, var ni år gamle Terje Skarsfjord. Og vi skulle naturligvis heie på Mjølner.

At Mjølner var valgt som favorittklubb for oss begge, kunne naturligvis bare være reint tilfeldig. Men det er slike beslutninger som regel ikke, viser forskning. Så hvorfor valgte Terje og jeg å heie på Mjølner? Forklaringa er enkel. Vi hadde begge eldre brødre som spilte på Mjølner sitt guttelag.

Ikke bare idrettskonkurranser på Framnes

Men guttene på Framnes konkurrerte ikke bare i fotball. De laget konkurranser om det meste, og noen var kanskje i drøyeste laget. Nilsen-gården i Knut Hamsuns gate 24, eller Villaveien som den nå heter, ble okkupert av tyskerne under krigen, og vår familie måtte evakuere til Lofoten. På tomta satte okkupantene opp ei brakke som ved krigens slutt ble forlatt med mye krigsmateriell i, blant annet en del bajonetter. En ettermiddag fant min bror Tor og vårt søskenbarn Arne ut at de skulle se hvem som var best i bajonettkasting. Bajonettene, ikke akkurat små fruktkniver, ble hentet fram fra brakka. Ved siden av den sto utedoen som fortsatt var i bruk. Over døra på denne utedoen var det laget ei åpning for å utnytte dagslyset når det var mulig. Inn gjennom den skulle bajonettene. Det var bare ei hake med akkurat dette konkurransemålet. Utedoen var jevnlig i bruk da det bodde femten mennesker i huset. Og i sin iver etter å ta hjem husmesterskapet i bajonettkasting, tenkte ikke guttene på å undersøke om det tilfeldigvis var noen som var gått inn i «lillehuset» mens de hentet fram konkurranseredskapene. Den første bajonetten ble sendt av gårde, bommet på målet, og smalt i dodøra. Brått gikk den opp. Der satt farsan. Redd og rasende da han oppfattet hva som foregikk. Det ble med det ene kastet, og utedassen vernet for konkurranseformål så lenge den var i bruk.12343257_10153638176180873_1403264240_o-kopi

Mjølnerseier i finalen

Veien til finalen hadde ikke vært lett for Mjølner som hadde slitt i flere kamper. Nor på sin side, vinner av den nord-norske cupen året før, hadde hatt få problemer med å nå dit. Terje og jeg kom oss greit inn på banen, og fant oss en plass på den en meter breie jordstripa som stakk ut under gjerdet mot Idrettsveien. Som tribune for oss barn var den godt egnet med ei bratt skråning nedenfor som gjorde at ingen voksne stengte utsikten. Derfra opplevde vi en målløs første omgang. Så løsnet det for de rød-hvite. I løpet av andre omgang ble Nor feid av banen, og keeperen deres måtte fem ganger plukke ballen ut av nettet. Den røde delen av tilskuerne var i ekstase. Det deilige med en slik stor seier er at det aldri blir spørsmål om den er fortjent eller ikke. Ingen som forlot Narvik Stadion denne ettermiddagen gjorde det. Selv ikke den blåeste kverulant.

For den stakkars mannen i Nor-målet var det ille nok å slippe inn fem baller bak seg. Verre var det som ventet han neste morgen. Som del av et arbeidslag i Narvik kommune som gravde vanngrøft bak målet mot Framnes hadde hans arbeidskamerater lovt at ble det tap mot Mjølner, ville han bli slengt i grøfta og spadd over. Han var syk på mandag, sa ryktene.

Ni magre mesterskapsår

Terje fikk meg trygt hjem etter kampen. For Mjølner fulgte ni magre år når det kommer til mesterskapspokaler for A-laget. Ja, til dels ble de slaktoffer for HIL som ble det dominerende nord-norske laget på femtitallet. Men i 1960 hadde klubben igjen fått fram et lovende lag, og dette laget hadde nå sikret seg retten til å spille nord-norsk cupfinale mot HIL i Harstad. Vi var flere tusen Narvikværinger som tok turen for å overvære denne kampen. Terje var nå blitt 18 år, og fast på A- laget. Ja, så god var han blitt, at han som første nord-norske spiller ble tatt ut til et aldersbestemt landslag. Dessverre kolliderte denne juniorlandskampen med cupfinalen, og lojal mot klubben som Terje alltid har vært, valgte han å spille med sine lagkamerater i Harstad. Det ble et lykkelig valg. Mjølner vant 2-1, og en lang opptur for klubben hadde startet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR