På grunn av svikt i medlemsmassen sliter Sjømannskirkas Venner. Foreningen har i en årrekke jobbet med å skaffe et årlig beløp på 200.000 kroner til driften. Det har kostet mye arbeide.
Tekst og foto: Rune Dahl
I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den årlige drifta, men i 2008 halverte kommunen tilskuddet for så i 2009 å droppe det helt. Da så det ut til at den eneste løsningen var å stenge kirkedøra for godt.
Dette fikk en av byens pensjonistforeninger LOP, som var fast bruker av lokalene, til å reagere spontant. Foreninga, ved leder Knut-Ivar Simonsen, fikk satt ned en aksjonskomite som i neste omgang innkalte til folkemøte. Dette ble holdt i november 2009, to måneder før stenging. Her ble det vedtatt å danne ei forening, Sjømannskirkas Venner, som skulle arbeide for å redde drifta. Den nye foreninga ble stiftet i februar 2010 og i styret fikk Simonsen med seg Øystein Jensen, Thor Johnsen, Audhild Nemeth og Randi Opshaug, samt varaedlemmene Per Bjerke og Ole Edvard Gabrielsen.
– Venneforeninga har siden oppstarten vært omfavnet av store deler av byens befolkning. På det meste noterte vi 1270 medlemmer og har ved hjelp av medlemskontingenter, støttekonserter, bidrag fra private, fra foreninger, fra byens losjeforeninger og fra banker til fulle innfridd målsettinga. Totalt sett dreier det seg om 1.35 millioner kroner som foreningen har fått på plass til drift, forteller dagens leder Øystein Jensen. I tillegg kommer en enorm dugnadsinnsats på mellom 700 og 800 timer som også har en stor verdi.
Narvik kommune har kommet på banen igjen med et årlig beløp på 225.000,-, men bevilgningene herfra er ikke nok til at kirka kan drives bare ved denne bevilgninga samt støtte fra ITF og Sjøfartsdirektoratet. Venneforeningen som egentlig var ment å skulle eksistere tidsbegrenset, tar sikte på å fortsette inntil videre.
– Men da MÅ vi få økte inntekter, sier Jensen og fortsetter; – Det ville være trist om vi skulle måtte stenge dette som i praksis også er Narviks andre kulturhus, det viser utleietallene og publikumsframmøtet på ulike arrangement til fulle. Hva er f.eks. VU uten lunsjkonsertene her? Og hvor skal små foreninger som i dag leier møtelokaler, gjøre av seg om vi sitter igjen med ei freda, men stengt bygning som dessuten er en viktig del av Narviks etterkrigsarkitektur?
Sjømannskirkas Venner jobber nå på spreng for å få fart i medlemmene igjen. Medlemskontingenten er den viktigste inntekten til foreningen, så alle krefter jobber nå for å få inn denne fra de mange medlemmene.
- Vi ber innstendig om at alle medlemmer og alle som synes driften av Sjømannskirka skal fortsette, om å betale inn kontingenten på 200,- til vårt kontonummer 4520.15.83407, sier Jensen.
“ Jeg mener Sjømannskirka er viktig for musikk og kultur. Det er noe med akkurat den kirken som klarer å skape en stemning på konserter. Jeg har selv hatt mange konserter der, sammen med Klasken, Bjørn, Kristin og Johnny – og det er ikke uten grunn at den er blitt vårt faste lokale. Den er et mindre lokale enn feks Narvik kirke, noe som gjør en konsert veldig stemningsfull og intim. Magisk. Samtidig er det en dynamikk og klang i rommet som ikke kan beskrives. Det blir så nært – og ekte. Og sist men ikke minst, har alltid sjømannskirka vært en del av Narvik – og det bør det fortsette å være. Om sommeren er det vel så populært med turister som kommer innom for å se på en utrolig arkitektur – i tillegg til nystekte vafler og kaffe.” Artist Cristina Andersen Foto: Rune Dahl
Sjømannskirka i Narvik:
HISTORIEN
Tanken om ei sjømannskirke i Narvik ble født allerede på 1930-tallet. Årsaken var den store trafikken av svenske sjøfolk til byen, ikke minst gjennom de to svenske rederiene Grängesberg og Boström. Men så kom krigen. Tanken ble tatt opp igjen i 1946, og våren 1947 bestemte SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet) å atbeide for et tilbud til sjøfolk i Narvik.
I første omgang ble det ansatt en prest, Richard Södergren. Han skjønte fort at her trengtes det både et eget kirkerom, lokaler til anna velferd, samt bosted for en prest og evt familie. Deretter gikk det fort, ikke minst pga mye velvilje fra distriktssjefen i NSB, og den nåværende tomta ble tildelt og godkjent av kommunen.
Hvem tegnet egentlig kirka? Dette er et hyperaktuelt og interessant spørsmål som ikke er absolutt avklart, men idag ser det ut til at det endelige utkastet ikke kom fra Jan Inge Hovig som til nå har vært den offisielle versjonen, men den svenske arkitekten Bo Grefberg.
Kirka ble åpnet 3. september 1950 med en rekke prominente gjester, bl.a. Biskopen I Sør-Hålogaland, Wollert Krohn Hansen og den svenske erkebiskopen, Yngve Brillioth. I tillegg til biskopen talte også den nytilsatte sjømannspresten, Per Aksel Törneskog under høymessa i ei fullsatt kirke. Han ble i Narvik i mange år, og satte definitivt spor etter seg.
At det var behov for kirka, er det liten tvil om. Et par tal frå første året (i realiteten bare fire måneder) 14000 besøkende og 5225 på gudstjenester. Andre religiøse tilstelninger samla mer enn 3000.
Ellers var mye av arbeidet i kirka ren velferd, og kirka hadde i tillegg til lesesal og kafe (i ei førdigital tid var aviser fra hjemstedene viktig) eget trimrom, sauna og pingpong bord. Bare for å nevne noe. Den store arbeidsbyrden gjorde at man måtte ansette ekstra personale, bl.a.egen assisterende husmor. Så ble det drevet søndagsskole ei tid. For ikke å snakke om Havfrueklubben… Årsaken var at familiene til offiserene på skipene til bl.a. Grängesberg etter hvert bosatte seg i byen. Og dette rederiet bygde som kjent to egne blokker på Framnes, noe som bl.a førte til forlengelse av gangtunnelen under LKAB.
Tross økt effektivisering og malmskiping, økte tallet på sjøfolk fram til 1960-tallet, men så blir også skipene effektivisert, får færre mannskaper ombord og mannskapene blir “billgere” og fra andre land enn Sverige. Kort sagt, på 1970-tallet legger Grängesberg ned rederiet. I 1982 kom det f.eks. ikke et eneste svensk skip til Narvik,
Og SKUT satte derfor ned en egen komite som skulle vurdere drifta. En ting var nedgangen i tallet på sjøfolk, en annen vedlikeholdsutgiftene som økte med alderen på bygget. Og i 1997 sa SKUT stopp. Målet var å drive tilbud til sjøfolk, ikke til turister som hadde økt etterat mellomriksveien åpnet. At kirka også hadde grodd inn i folks bevissthet som et kulturlokale også utenfor det rent kirkelige, var heller ikke SKUTs problem.
Resultatet ble at Narvik kommune overtok bygget under løfte om at kirkerommet ikke skulle avvigsles og at der skulle opprettholdes et tilbud til sjøfarende.
For å kunne innfri løftene, ble det opprettet et stiftelse med navnet ”Sjømannskirken – Internasjonalt kultur- og velferdssenter”. I denne stiftelsen sitter det Internasjonale transportarbeiderforbundet ITF og Sjøfartsdirektoratet pluss Narvik Kommune. Kommunens representant i styret er for tida Trond Laksaa.
En av betingelsene for å få med ITF og direktoratet var (og er) at kirka skal holde leseværelse, telefontjeneste og internetttilgang åpent for sjøfolk alle hverdager i tiden 1800 – 2200.
I 2002 ble bygget fredet av Riksantikvaren!
I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den årlige drifta, men i 2008 halverte kommunen tilskuddet for så i 2009 å droppe det helt. Dette oppfattet naturligvis de to andre partene i stiftelsen som avtalebrudd, og reagerte med å si opp alle avtaler med brukerne av kirkerommet og kafeen
- med leieboerne i hybelen og i leilighetene samt med stiftelsens eneste ansatte,
- kafevert og vaktmester med effekt pr. 1.februar i 2010.
KIRKEDØRA SKULLE LÅSES OG BOLTES !
Dette fikk en av byens pensjonistfreninger LOP som var fast bruker av lokalene til å reagere spontant. Foreninga ved leder Knut-Ivar Simonsen fikk satt ned en aksjonskomite som i neste omgang innkalte til folkemøte. Dette ble holdt sist i oktober, altså tre måneder før stenging. Her ble det vedtatt å danne ei forening, Sjømannskirkas Venner, som skulle arbeide for å redde drifta. Den nye foreninga ble stiftet allerede 12. november, og da hadde man allerede klart å skaffe til veie de første 100.000 kr for å berge driften fram til nyttår! – I styret fikk Simonsen med seg Øystein Jensen, Thor Johnsen, Audhild Nemeth og Randi Opshaug samt varamedlemmene Per Bjerke og Ole Edvard Gabrielsen.
På dette møtet ble det bl.a. vedtatt å jobbe mot økonomisk støtte i størrelse 200 000 kroner årlig en periode mens en ventet på bedret kommuneøkonomi. Denne summen har vi så langt greidd å skaffe, men det har kostet mye arbeid, og akkurat nå er det krise pga svikt i medlemsmassen.