Klokken nærmer seg ti på kvelden. 10 år gamle Sondre står og ser oppover fjellsiden som han nettopp har kjørt ned. Det lyser av øynene. Den bratte fjellsiden skinner i et helt fantastisk rosa kveldslys. Men mest fornøyd er han med å se på sine egne spor. Fine halvbuer som sirkler seg fra toppen og helt ned til bunnen 400 bratte høydemetre lengre ned.
Tekst og foto: Rune Dahl
Få unger har kjørt ned sagnomsuste Tredjeholla i Narvikfjellet. Tredjeholla ligger lenger bak den mer kjente Mørkholla, som er beskrevet i skimagasiner i inn- og utland. Men Tredjeholla er brattere og inneholder mer variert kjøring enn sin storebror.
Mye ski
Sondre(, navnebror til den moderne skisportens ”far” Sondre Norheim), er 10 år gammel og går på SKIstua skole i Narvik. Mye tyder på at ski- interessen kan være tilstede.
Og det gjør den. Langrenn, fjellski og alpint. Og gjerne hver eneste dag i vintersesongen. Litt påvirket av pappaen sin, så har han også hevet seg på topptur-trenden. Med litt for tungt utstyr har vi koset oss i Narvikfjellet hele sesongen.
Men aller mest har vi vært i selve skianlegget. Fra november til april har Sondre vært nesten daglig ”i bakken”.
I Narvik er det mørketid hele desember og januar og skianlegget har kun åpent i den nedre delen. Solen glimrer med sitt fravær og det er kun delen med kunstlys som holder åpent. Men fra februar er solen tilbake og hele anlegget åpner.
Snøfall natt til 7.mai
Klokken er rundt syv på kvelden da vi tar på oss randonee-utstyret ved Linken, 1007 meter over havet. Vi har tatt gondolbanen til vel 600 meters høyde, og videre med stolheisen opp til toppstasjonen Linken.
Sondre er ivrig etter å få på fellene. Han har gått en del små toppturer denne sesongen, men aldri vært oppe på det store målet – Tredjetoppen på 1272 moh.
Været er fantastisk. Solen ligger lavt på himmelen mot vest og det er så vidt vi merker et lite vindpust. Nattas snøfall, og vi snakker altså om 7.mai (!), har gjort forholdene fantastiske.
Vi starter sakte og forsiktig. Snakker om løst og fast. Om klassekompiser, reiser og dyrenavn. Og om sykling. Sondre elsker sykling, og han vet at skisesongen i Narvik snart er over. Da er det sykling i fjellet som gjelder. Landevei- og terrengsykling. Men mest downhill. Den nye sykkelløypa i Narvikfjellet passer han som hånd i hanske.
Stolt kar
Det lyser stolthet av guttungen i det vi passerer Mørkholla etter vel 40 minutter. De store snøskavlene henger utover ”holla” – som ligger som en diger snøsamlende bowl over sentrum av Narvik. Sollyset endrer farge jo lavere på himmelen den synker, og lyser gyldent opp de imponerende skavlene. Et fantastisk syn. En gjeng skikjørere av den mer erfarne sorten forbereder seg på å kjøre ned pre-Mørkholla. Et bratt parti med en eksponert start, men som ender opp i en fantastisk nedkjøring. En jente starter på den bratte skavelkanten, er uheldig midtveis og krysser skiene. Heldigvis går det bra, hun stopper opp før klippene lenger ned.
Sondre er en beskjeden og rolig gutt. Men når han får på seg skiene endrer han adferd. Sondre trives på ski.
Vi blir stående å se på en kar som rappellerer med tau ned en brattere del av holla. Lenger bort kjører en av byens skigutter ned Triangelet, et parti som først ble kjørt ned av en amerikansk skistjerne for et par tiår siden. Imponerende å se på og heldigvis går det bra.
Vi trasker videre opp mot målet – Tredjetoppen. Vinden tar litt mer og Sondre vil ha på hetten.
Skal, skal ikke?
Sjokoladen kommer fram idet vi tar av skiene ved toppvarden, godt i skjul for den kjølende vinden. Sesongens mål er nådd! Storfornøyde sitter vi og ser på den fantastiske utsikten. Lofoten og Ofotfjorden i vest, Riksgränsen-fjellene mot nord og imponerende Den Sovende Dronning i sør. – Aldri før har en sjokolade smakt så godt, mener Sondre.
Vi pakker sammen fellene, og begynner å diskutere mulige nedfarter. Vi kan kjøre tilbake samme vei som vi kom. Vi kan kjøre ned Mørkholla. Eller vi kan prøve oss på Tredjeholla.
Sondre er klar i sin tale og sier på klar Narvikdialekt; æ vil kjøre Tredjeholla!
Som far er man alltid ekstra bekymret for skredfare når man har poden sin med i fjellet. Tredjeholla er bratt, opp mot 35 grader i enkelte korte partier. Og denne sesongen har det gått alt for mange liv tapt i den norske fjellheimen. Skredfaren har også vært stor i Narvikområde tidligere i vinter. Men utover sesongen har faren sunket betraktelig. I dagene før er holla kjørt av et tjuetalls bekjente, og ingen rapporterer om faresignaler. Ingen lagdeling i snøen, bare tørr, fin puddersnø.
Stort for far og sønn
Skredsøkerne testes før vi setter utfor. I det vi ”dupper” over kanten ser jeg at Sondre blir reservert. Den bratteste delen kommer først. Overflatesnøen raser nedover i det vi tar de første korte svingene. Jeg først, mens Sondre venter lenger opp. Snøkvaliteten er fantastisk. 10-20 centimeter pudder og vi er langt ut i mai!
Jeg kjenner at snøen sitter og drar på ned til et slakere parti lenger ned.
Så er det Sondre sin tur. Litt usikker i starten, det er skummelt å svinge i det bratte partiet. Men etter hvert øker selvtilliten og han øker farten. Det er et stort smil som kommer ned mot meg.
Videre ned mot bunnen av Tredjeholla blir en eneste stor gledesrus for både far og sønn. Vi hopper på små steiner, faller i puddersnøen og koser oss ned mot bunnen. Kveldssolen er på vei til å gå ned bak fjellene i vest, og farger hele holla med et fantastisk rosa-rødt lys. For en opplevelse!
Den siste delen kjører Sondre først. Han er lett og nærmest flyter opp på snøen. Med fine svinger nærmer han seg bunnen.
Jeg gleder meg både over fantastiske forhold, men koser meg minst like mye over å få dele opplevelsen med Sondre. Dette er stort for både far og sønn!
Vel nede stopper vi opp og ser oss tilbake. Tredjeholla og våre egne skispor lyser mot oss. Dette gløder i øynene til Sondre før han utbryter:
– Dette må vi gjøre igjen!
(Denne artikkelen sto på trykk i MagasinNarvik 2015)