Historisk sak: Mjølners andre tindebestigning- og den siste?

0
896
Denne gjengen sikret Mjølner plass i allnorsk andredivisjon kvalifiseringsåret 1978. Bak fra venstre: Nils Olav Markussen, Arthur Olaussen, Tiddo Van Der Arc, Ole Johan Olsen, trener Svenn Willy Mikaelsen, Per Høgmo, Erik Henriksen, Dagfinn Rognmo, Kolbjørn Botnmark og oppmann Jan Rognmo. Foran fra venstre: Rune Mikkelsen, Stein Viggo Sørensen, Hans Herman Henriksen, Terje Johansen, Elling Berntsen, Geir Rune Hagen, Kjell Larsen, Svein Olav Jakobsen og Bengt Jensen.

Etter ti år i norsk andredivisjon var Mjølner i 1989 endelig klar for spill i 1. divisjonen igjen (nå Tippeliga). Kvalifiseringsåret 1988 gjennomførte de på en suveren måte med kun ett tap. Opprykket var klart tre omganger før serien var ferdigspilt.

Tekst: Arne Ørntuvik

Æren for å endelig lykkes med å ta klubben tilbake til norsk eliteserie var det Dagfinn Rognmo som fikk, godt assistert av Kjell Larsen. I perioden 1979 til 1987 var laget flere ganger i nærheten av opprykk uten helt å klare det. Og bortsett fra en og en halv sesong med engelskmannen George Armstrong som spillende trener, var det klubbens egne trenere som hadde ansvaret for den utviklingen som ledet fram mot opprykket. I tur og orden styrte Svenn Willy Mikaelsen, Terje Skarsfjord og Dagfinn Rognmo A-laget i denne beste perioden i Mjølners historie. Men framgangen startet i 1978.

Trang inngang

I Bibelen heter det visstnok -Gjør døren høy, gjør porten vid. – Men Norges Fotballforbund gikk motsatt vei. På fotballtinget i 1977 ble det bestemt at kun tre nord-norske lag skulle få plass i en ny, landsomfattende andredivisjon bestående av to avdelinger. Den spesielle nord-norske andredivisjonen skulle bort, og 1978 skulle være et kvalifiseringsår. Dermed ble denne sesongen det første og svært avgjørende trinnet for Mjølners klatring mot toppdivisjonen de neste årene. Klubbens A-lag hadde vært inne i en down-periode etter sesongen 1973. Foran 78- sesongen tok Svenn Willy Mikaelsen over som trener for A-laget. Spillermateriellet var ungt, og bare Kjell Larsen, Stein Viggo Sørensen og Dagfinn Rognmo var igjen av veteranene.

Svenn Willy var ingen A-fire trener. Der det var opplest og vedtatt i rådende trenerkretser at all trening skulle foregå med ball, brukte han delvis andre metoder. Han ville ha sterke spillere, ikke minst utholdenhetsmessig, og «dungenbakken» ble et begrep. I en begrenset periode tidlig på vinteren brukte han bakken fra Terneveien opp til tribunen på Stadion til trening av kondisjon. For mange var denne løpinga et blodslit, og det var mer enn en spiller som måtte brekke seg på toppen av bakken. Men Mikaelsen fikk vilje inn i laget, og det betalte seg i løpet av sesongen. Mjølner endte på samme poengsum som avdelingsvinner Tromsø Idrettslag, men med dårligere målforskjell. Plassen i den nye andredivisjonen var sikret, og Svenn Willy hadde ut fra forutsetningene gjort en kjempejobb med laget. Året etter fikk han med seg Terje Skarsfjord som medtrener. Selv om de en stund lå i nedrykksposisjon, berget Mjølner plassen, og stafettpinnen kunne overleveres til Mjølners neste trener.

Spillende trenere fra England og Rønningtomta

Mjølner var fram til nå kjent for å holde seg med egne trenere. Stor var derfor overraskelsen da engelskmannen George Armstrong, en av Arsenals nyttigste spillere på seksti- og syttitallet, ble presentert som ny trener vinteren 1980. George ble fort meget populær i Mjølner og Narvik, og gjorde et solid arbeid med laget. Imidlertid kom et tilbud fra Fulham sommeren 1981 George ikke kunne takke nei til, og dermed vendte han tilbake til England. George ble etter hvert ansatt som reservelagstrener i Arsenal under Arsene Wenger, men et hjerneslag midt under en trening endte livet hans i år 2000 bare 56 år gammel.

Da George dro var det duket for en ny spillende trener, nemlig Dagfinn Rognmo, eller «Ørret» som noen fortsatt kaller han. Det navnet fikk han etter en fisketur på Veggfjellet der han og klubbkamerat Tor Einar Larsen hadde dratt masse fisker opp av Båtvannet. Rønningtomta var på den tida samlingspunkt for alle barn og unge som soknet til Vassvik, sommer som vinter. Dagen etter fisketuren fortalte Dagfinn entusiastisk for de tilstedeværende om den store fangsten, og dermed var han sikret et kallenavn som har hengt ved han i nesten 60 år.

Rønningtomta var i tillegg til en møteplass, også en utklekkingsanstalt for de mange gode Mjølnerspillerne som vokste opp på femti-, og sekstitallet. Og var du ikke Mjølnergutt på forhånd, måtte du bli det dersom du ville spille fotball der. Så også for Dagfinn. En dag etter å nylig ha flyttet med sine besteforeldre til ei av blokkene nær Rønningtomta, hang han på gjerdet og så på noen eldre gutter spille fotball. En av dem, Finn Harald Ellingsen, lurte på om han ville spille med, noe Dagfinn hadde svært lyst til. «Forresten,» sa Finn Harald,» hvem holder du med av Nor og Mjølner?» Nå hadde Dagfinn hørt sin far si at han var Nor-tilhenger, og mente det måtte være greit å høre til samme klubb som han. «Kom igjen i morgen,» var beskjeden fra Finn Harald. Og det gjorde Dagfinn. De samme spørsmålene kom opp. Klok av skade svarte Dagfinn rett på det avgjørende spørsmålet, og Mjølner var sikret den lengst tjenende treneren i klubbens historie til nå.

Et herlig fotballår med innslag av tragedie

Dette laget brakte Mjølner tilbake til norsk 1. divisjon sesongen 1988. Bak fra venstre: Assistenttrener Svenn Willy Mikaelsen, hovedtrener Dagfinn Rognmo, Geir Israelsen, Thomas Evjen, Ivar Morten Nordmark, Rolf Furuly, Steinar Andorsen, Mats Sørensen, Rune Pettersen, Tore Iversen, Nils Olav Markussen, materialforvalter Inge Tor Nilsen. Foran fra venstre: Jan Victor Nilsen, Bengt Jensen, Roger Nicolaisen, Espen Lund, Elling Berntsen, Espen Olafsen, Torfinn Rolandsen og Svein Arne Henriksen.
Dette laget brakte Mjølner tilbake til norsk 1. divisjon sesongen 1988.
Bak fra venstre:
Assistenttrener Svenn Willy Mikaelsen, hovedtrener Dagfinn Rognmo, Geir Israelsen, Thomas Evjen, Ivar Morten Nordmark, Rolf Furuly, Steinar Andorsen, Mats Sørensen, Rune Pettersen, Tore Iversen, Nils Olav Markussen, materialforvalter Inge Tor Nilsen.
Foran fra venstre:
Jan Victor Nilsen, Bengt Jensen, Roger Nicolaisen, Espen Lund, Elling Berntsen, Espen Olafsen, Torfinn Rolandsen og Svein Arne Henriksen.

1988, som altså var det tiende året i norsk andredivisjon, ble naturlig nok også det beste for Mjølner. Og det startet på best tenkelige måte. Borte mot Sunndal i første seriekamp tok det ni sekunder fra avspark til Svein Arne Henriksen, ingeniøren fra Mo, satte ballen bak Sunndal-keeperen. Og med nok et mål signert Halvar Nilssen sikret Mjølner seg årets første poeng. Andre serierunde skulle spilles hjemme mot Glimt. Mjølnerkeeper Elling Berntsen var på den tida ansatt i Helgeland Sparebank i Brønnøysund. Elling pendlet som regel nordover til kampene med Widerøe, og satt fredag ettermiddag på flyplassen og ventet på det innkommende flyet. Det kom aldri. Flyet hadde brast inn i Torghatten med det tragiske utfallet at 36 mennesker omkom. Keeper Berntsen kom seg etter sjokket, og reiste dagen etter med fly til Narvik. En sliteseier mot Glimt ga Mjølner tre nye poeng, men flyulykken kastet skygge over denne seieren.

Så seg aldri tilbake

Etter seks serierunder hadde Mjølner overtatt toppen av serietabellen fra Mjøndalen med fem seire og en uavgjort. Siden så de seg aldri tilbake. I fotballferien hadde laget besøk av Crystal Palace, den gang på nivå to i engelsk fotball. Engelskmennene ble banket 3-1, og Mjølner imponerte sine motstandere. Opprykket til førstedivisjonen ble feiret med 6-0 seier over Skarp i den nittende serierunden. Da gjensto kamper mot Mjøndalen, HamKam og Ålesund. Nå kom også Mjølners eneste serietap, og det på hjemmebane mot HamKam i nest siste runde. Mjølner ledet oppskriftsmessig 3-0 til pause, men tapte kampen da de maktet det kunststykket å slippe inn fire mål i andre omgang. «Useriøst av Mjølner,» var Ålesundtrener Thomas Nordahl sin dom over Narvikguttene. Sunnmøringene lå nemlig på andreplass, og ville selv med tap mot Mjølner i siste serierunde ha slått følge med rødtrøyene opp dersom Mjølner hadde slått HamKam. Nå ble det i stedet Hamarsingene som fikk den andre plassen i eliteserien. Men selv med denne «ripen i lakken» avsluttet Mjølner som suveren serievinner av sin avdeling. Også Narvik kommune verdsatte opprykket med å tildele klubben kommunens kulturpris for 1988.

Oppholdet i norsk toppserie ble av like kort varighet i 1989 som i 1972. Mjølner endte sist og måtte ta veien ned i 2. divisjonen sammen med Sogndal. Da startet også den videre marsjen mot lavere divisjoner, og i 2016 er klubben å finne på nivå fire i nasjonal sammenheng, det vil si definert som norsk breddefotball. Er det kanskje der klubben hører hjemme?

Dette er den fjerde og siste artikkelen med små glimt, og sidesprang om enkeltpersoner og hendelser fra Mjølners historie i perioden 1951 til 1989 publisert i avisa I Narvik.

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR