Abiskojaure:

Ute plasker regnet på teltduken. Vinden river i tretoppene. Det er helt mørkt. Jeg kjenner fukten sprer seg på teltgulvet, rett utenfor underlaget jeg ligger på.

Tekst og foto: Rune Dahl

Vi har kommet til en teltplass et par kilometer sør for Abiskojaurestugan i Nord-Sverige. Stian, som ligger i samme telt som meg selv, sover tungt selv om klokken knapt har passert 22.00. Fra naboteltet hører jeg svake snorkelyder. Jeg kjenner at kroppen verker, og allerede protesterer etter knappe 17 kilometer med gange.

Magisk lys på vei opp Abiskodalen mot Abiskojaure.
Magisk lys på vei opp Abiskodalen mot Abiskojaure.

Har vært langt nede

Jeg er på tur med en gjeng forhenværende rusmisbrukere. Fire dager med litt for tunge ryggsekk. 55 kilometer i den svenske villmarka. Abisko – Abiskojaurestugan – Unna Allakas – Cunojavri – Stasjonsholmen, Skjomen.

Tidligere i dag startet turen svært så lystig med bursdagssang i bussen ut fra Narvik. Turdeltaker Roar Teibakk fyller 50 år og hele bussen stemmer i med sang.

Rita Østnes får hjelp med å justere sekken korrekt på ryggen. Kim Marius og Elin hjelper til.
Rita Østnes får hjelp med å justere sekken korrekt på ryggen. Kim Marius og Elin hjelper til.

Det er en helt normal gjeng jeg er på tur med. Glad og sprudlende. Men likevel er gjengen veldig uvanlig. Hele gjengen er nemlig tidligere rusmisbrukere. Folk som har vært veldig langt nede. Vi snakker om hasj, amfetamin, heroin og piller. Egentlig det meste som går ann å misbruke.

Bak meg i bussen sitter en engang så fremgangsrik butikksjef med millioner i omsetning. På setet ved siden av meg sitter en tidligere soldat i utenlandstjeneste – de traumatiske opplevelsene har satt sine spor. Felles for alle deltakerne i bussen er at de har sine svært så spesielle historier. Sterke historier. Og nå skal vi ut på en utfordrende tur hvor fellesskapet står sentralt.

Nye rutiner i hverdagen

Leder for turen er Stein Ivar Woll. Sykepleier og innehaver av matbloggen SIWs matblogg.

– Jeg vet hvor viktig fysisk aktivitet og naturopplevelse er for psysisk helse og rusbehandling. Det har jeg sett gjennom jobben min som sykepleier ved Nordlandsklinikken, forteller sykepleier og idémaker Stein Ivar Woll.

Espen og Kim Marius har oppvisning.
Espen og Kim Marius har oppvisning.

Dermed kom tanken på banen om å arrangere en spesiell tur for disse. En tur der naturopplevelse, samarbeid og mestring skulle stå i fokus. Valget falt på strekningen Abisko – Skjomen. 5,5 mil med vandring hvor deltakerne måtte bære sin egen bagasje fra start til mål. Ikke for langt, men heller ikke for kort. Og ble det for tungt for noen, så måtte de andre deltakerne trå til. Med samarbeid skulle alle til slutt gå i mål samlet i Skjomen. Det var idéen og grunntanken.

– Det er viktig at hver enkelt deltaker har hatt et mål å jobbe frem mot. De ble valgt ut i vår og har hatt rikelig med tid til å trene seg opp, både psykisk og fysisk, forteller Stein Ivar.

Vi passerer Björkliden og nærmer oss turens startpunkt, Abisko.

Vi er ankommet Abiskojaure. Siv-Elin vrir sokkene.
Vi er ankommet Abiskojaure. Siv-Elin vrir sokkene.

Med turen som mål har hver enkelt av deltakerne brukt våren og sommeren til å trene og få inn nye rutiner i hverdagen for å nå målet – det å gjennomføre denne turen.

– Endringen i rutiner vil være med på å hjelpe dem å stå enda tryggere og rusfri også etter at turen er ferdig, sier Woll.

Konsentrerte ansikter

Vi ankommer parkeringsplassen ved Abisko Turiststasjon. Nå er det dags. Stemningen i bussen endrer seg. Fra masse latter og galgenhumor til litt mer konsentrerte ansikter.

Allerede her er det lett å se forskjellen på deltakerne. Noen er ryddig og har sekk og turutstyr klar på få sekunder. Andre roter rundt og bruker tid på ingenting. 25 år gamle Andrea Nikole Gjervik er turens yngste deltaker, men kanskje også den mest turvante av deltakerne. Hun tilhører den første gruppen og sitter rolig og avslappet under portalen til Kungsleden, den lange vandringsleden som vi skal følge den første delen av turen.

Stemningsfullt vei leirbålet.
Stemningsfullt vei leirbålet.

Andrea er nå rusfri, og er glad for at hun klarte å komme seg med på turen.

– Jeg elsker å være på tur. Sove ute, våkne opp for så å spise frokost – og vite at jeg skal være ute hele dagen uten digital påvirkning. Det er det beste som finnes, forteller hun.

Etter en liten halvtime er sekkene justert inn og vi begir oss av gårde inn Abiskodalen. Vi passer Meditasjonsplassen noen kilometer opp dalen, passerer hengebruer og små bekker. Med jevne mellomrom tar vi pustepauser.

– Vi går 30 minutter og så tar vi pauser for å hente oss inn, sier Stein Ivar. Gruppen samtykker.

Tunge sekker

Det blir raskt klart at det er stor forskjell på styrken blant deltakerne. Noen går raskt, andre trenger tid og synes sekkene er tunge.

– Flere kommer nok til å måtte jobbe med tålmodigheten sin. Spesielt de som vil gå raskt, sier Stein Ivar til meg når vi nærmere oss stigningen opp mot Abiskojaure, den store innsjøen inne i dalen.

Vestlendingen Kim Marius Haldorsen har vært langt nede de siste årene. Men det blir raskt klart at han er en av de ansvarsfulle og motiverende personene på turen. Kim er innlagt på døgnenheten for psykisk helse i Håkvik på grunn av depresjon og traumer, og har fått permisjon fra oppholdet for å være med på turen.

Kos rundt leirbålet etter dag 1. Trolsk stemning og gode historier.
Kos rundt leirbålet etter dag 1. Trolsk stemning og gode historier.

Kim har mye spennende å se frem til også etter at turen er ferdig. Da begynner han nemlig i fast jobb på Intersport ved Amfi Narvik.

Vestlendingen tar raskt ansvar og tilbyr sin hjelp til en av de kvinnelige deltakerne. Sekken hennes er veldig tung. En rask sjekk av sekken, og opp kommer det en tre kilo tung toalettveske (!) og dobbelt av alt på pakklisten. Vi konkluderer med at Rita Østnes har alt for mye med seg.

– Dette er litt av læringen de må igjennom,
sier Stein Ivar Woll. En del av Ritas saker fordeles mellom de andre deltakerne.

Rundt leirbålet

Vi passerer Abiskojaure og kommer etter hvert til Abiskojaurestugan i sør/øst-enden av vannet. Dette er en bemannet hytte eid av Den Svenske Turistforeningen, og er et populært turmål. Planen var å sette opp teltene her, men hytteverten forlanger 200 kroner per person for å la teltene stå utenfor hytten. Dermed hiver vi sekkene på ryggen og trasker et par kilometer videre inn i skogen.

17 kilometer er tilbakelagt første dag. Espen finner den perfekte hvileplass.
17 kilometer er tilbakelagt første dag. Espen finner den perfekte hvileplass.

Været har vært godt hele dagen, men nå tjukner det til. I det vi begynner å sette opp teltene så kommer regnet. Dette blir en ny opplevelse for deltakerne.

Noen har erfaring med telt-oppsett tidligere og tar raskt ansvar. Teltene kommer opp og gutta hiver seg rundt på vedhenting.

I skumringen får vi fyr på bålet, og snart blir skogen lyst opp av flammene. Stemningen er trolsk.

Nærmere to timer sitter vi rundt bålet, steker pølser og prater om løst og fast.

– Hva synes dere om den første dagen da?, spør turleder Woll.

Alle får muligheten til å svare, akkurat som en debrifing. Noen er redd de sinker gruppen, andre føler de ikke får gå raskt nok – men absolutt alle er fornøyde med turen så langt.

Meget vått på start dag to
Meget vått på start dag to

Lang dal

Dag to. Vi våkner grytidlig til at regnet trommer på teltduken. Ute er alt fuktig. Tåka henger lavt. Kondens gjør at det drypper fra innerteltet. Her er det om å gjøre å planlegge før man åpner teltet.

Stian og jeg koker opp vann og får oss en god kopp, oppkvikkende kaffe. Frokosten blir inntatt inne. Stive og støle kreker vi oss så ut av teltet.

Siv-Elin og Roar på kloppene. Kilometervis med planker som er lagt ut i den svenske fjellheimen.
Siv-Elin og Roar på kloppene. Kilometervis med planker som er lagt ut i den svenske fjellheimen.

Gårsdagens tur kjennes på kroppen. Sekker på 22-25 kilo er i overkant mye.

Ut av de andre teltene kommer det også krypende ut støle kropper. Krasse kommentarer smeller mellom teltene og humoren sitter løst.

Målet for dagen er å gå omtrent 17 kilometer, omtrent like langt som i går.

– Vi skal gå så langt mot Unna Allakas som mulig, sier turleder Woll.

Dalen opp mot den svenske turisthytten er lang, og går i et flott skoglandskap.

Stian og følget er ankommet samebyen Rovvidievva. Lunsj står på programmet.
Stian og følget er ankommet samebyen Rovvidievva. Lunsj står på programmet.

Etter en liten time er alle klare for avmarsj. Vi trasker av gårde i gjørme og på våt sti. Regnet avtar etter hvert og vi kan ta av oss allværsjakken og regntrekket.

Vi passerer samelandsbyen Rovvidievva midt på dagen. Etter tre timer passerer vi skoggrensen og et utrolig flott høyfjells-landskap åpenbarer seg.

Det er kupert med åser og små vann. Høstfargene er fantastiske!

Storslått natur og fantastiske høstfarger.
Storslått natur og fantastiske høstfarger.

Hard avslutning

Det er nå, mot slutten av dag to, at de fleste deltakerne begynner å bli virkelig slitne. Over tre mil er tilbakelagt og både gnagsår og andre problemer begynner å komme frem. Noen av de sterkeste stikker i forveien og setter opp teltene før resten av gruppen ankommer. Gleden er stor når hele gjengen når teltplassen. Noen er så slitne at de stikker rett i teltet. Andre har fokus på å få i seg mat og drikke.

Camp dag to. Espen og Kim-Marius får opp teltene.
Camp dag to. Espen og Kim-Marius får opp teltene.

– De siste kilometrene var beinharde. Jeg har aldri vært så utmattet, forteller Roar Teibakk mens han ligger utslått ved leirbålet. 50-årsjubilanten er vant med fjellturer, men vekten av den tunge sekken er hard.

Denne kvelden tar gjengen svært tidlig kveld. Bare to-tre stykker holder ut rundt leirbålet til over kl 21. Det er småkjølig og nysne i fjellene.

Ufrivillig bad

Dag tre. Det er is på teltduken på morgenen. Alle er oppe før klokken 07.30. Unntaket er gladgutten Espen Haldorsen, som ligger å drar seg noen minutter ekstra.

Frost på teltet når vi våkner opp på dag tre.
Frost på teltet når vi våkner opp på dag tre.

Sola lyser på fjelltoppen, og det ser ut til å bli en fantastisk dag. Frokosten inntas, og idet vi skal ta ned teltene så når solstrålene oss. Fantastisk deilig å kjenne varmen fra sola.

Målet for dagen er å passere norskegrensen og nå Cunojavri-hyttene, vel 11 kilometer unna. Sola gir høstfargene en ekstra glød, og området vi beveger oss i er rett og slett fantastisk. Det hvite gullet ligger på toppene og strekker seg langt ned mot oss. Vi går på en flott småkupert sti og tempoet er godt fra start. Kim Marius er med og danner baktroppen og får med seg en elgfamilie som tar morgenbadet. Vi i front har bare hastet forbi.

Siv Elin vasker føttene.
Siv Elin vasker føttene.

Flere elver passeres. Noen har flotte bruer, andre må vi forsere over steiner.

Siv-Elin får seg et ufrivillig bad i en av elvene. Det er litt komisk å se på, men alle holder maska og Stian gir ut en hjelpende hånd.

Dagens hovedrast tar vi ved Unna Allakas-hyttene, et langt steinkast fra norskegrensen.

Kim Marius og Andrea er på blåbærjakt, og havregrynsgrøten får seg en kjært tiltrengt smakstilsetning.

Turleder Stein Ivar Woll er fornøyde med både tur og deltakere.
Turleder Stein Ivar Woll er fornøyde med både tur og deltakere.

Om ”joggesko” og andre ting

Ved Unna Allakas får jeg et større innblikk i en rusmisbrukers hverdag. De som ønsker det forteller om sine tidligere behov og problemer. Noen har tatt overdoser, men overlevd. Enkelte har bodd perioder på gata. Men felles for alle er at de har kommet seg tilbake til livet, enten i jobb eller med skolegang. Kim Marius, som i starten var ganske så innesluttet, forteller åpent om tiden som innebar både heroin, amfetamin, hasj og piller. Forvandlingen som Kim Marius har under denne turen, er for meg helt fantastisk. Han blir mer snakkesalig, han flirer og koser seg på tur.

Ord og uttrykk som jeg før turen ikke hadde en anelse om hva betydde, blir nærmest som en selvfølge. ”Joggesko”, “Pepper”, “Beis”, “Hest”.

Skilting ved Unna Allakkas.
Skilting ved Unna Allakkas.

Etter en lang og flott prat hiver vi på oss sekkene igjen og vandrer mot Norge. Stien fra Unna Allakas mot Cunojavri er fin, men litt mer svingete og teknisk enn tilfellet var på stien vi gikk på starten av dagen. Folk er slitne og enkelte bruker lang tid på den forholdsvis korte distansen mot NOTs flotte hytte.

Andre og Kim Marius hjelper Elin trygt over elven.
Andre og Kim Marius hjelper Elin trygt over elven.

Ved ”sydenstranda” ved Cunijavri tar vi en ny, lengre rast og tar oss tid til en fotoshoot av hele gjengen.

– Jeg er kjempetakknemlig for at jeg ble spurt og fikk muligheten til å være med. Det her er virkelig en tur jeg har lært av og som jeg kommer til å ta med meg videre.

Andrea sitter på sandstranda og kikker utover vannet. Espen gir nakkemassasje og Bodøjenta nyter det.

– Det har vært en tur med mye humor og latter, og et kjempebra samhold hele veien. Ingen stress, trafikk, tv eller digitale forstyrrelser – kun fantastiske mennesker. Nei, dette angrer jeg ikke på, forteller hun.

Andrea får skuldermassasje av Espen.
Andrea får skuldermassasje av Espen.

Opplevelse med mening

Turleder Stein Ivar Woll stråler som en sol når vi ankommer NOT-hyttene.

– Turen så langt har gått over all forventning. Vi har opplevd all slags vær. Det har vært kaldt, vått og vi har hatt vind. Folk har ramlet i elver, slitt med gnagsår og stive muskler. Likevel er det samholdet og lagfølelsen som har overrasket meg svært positivt. De har virkelig fokusert på at alle skulle komme i mål som et lag. Dessuten er det fantastisk å se gruppens opplevelse av mestring. Som her ved Cunojavri, flere av deltakerne ankommer hyttene med armene hevet langt over hodet.

Ved Cunojavri-hyttene skiller undertegnede lag med resten av gruppen og går den siste etappen til Stasjonsholmen i Norddalen, Skjomen på direkten.

Takk Tur med Mening. Takk Rita, Stian, Espen, Kim Marius, Andrea, Siv-Elin, Roar, Elin og Stein Ivar. Takk for at jeg fikk være med dere på tur!

NB: Dagen etter fullfører hele gruppen turen og ankommer Stasjonsholmen glade, men også svært slitne.

Flere bilder fra turen:

dsc_5064 dsc_4968 dsc_4504 dsc_4359 dsc_5059 dsc_4975 dsc_4855 dsc_4829 dsc_4805_1 dsc_4800 dsc_4693 dsc_4670 dsc_4598 dsc_4442 dsc_4345

DEL
Forrige artikkelHer er nye Volvo S90
Neste artikkelVelkommen til oss!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR