– Jeg vet at det høres rart ut, til og med provoserende, men kreften har gitt meg fantastisk mye positivt, sier Linda Deniz Nyborg. Ho har hatt den i snart halve livet. Denne mørke skyggen har samtidig vist henne hvordan lys kan skapes.
Tekst og foto: Terje Myller
(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)
Det er ingenting søm røper den alvorlige sykdommen når en møter denne 44-årige ankenesjenta med de lette skrittene, intense øynene og sosiale vesen. Ho ser mer ut som en frontfigur for et helsemagasin enn som en kreftpasient som har vært mer eller mindre oppgitt av legene siden 1993.
– Ikke alle dagene er like gode, sier ho, men jeg klarer meg godt. Sykdommen tar noe fra meg, men den har også gitt meg utrolig mye. Den har lært meg mye om meg selv og om menneske og samfunn. Den har gang på gang gitt meg et spark i baken. Den har gitt meg en livsform som paradoksalt nok har tilført meg mye energi.
Det hele startet i 1992. Som 26-årig ble ho diagnostisert med kreft i eggstokkene. Det er den sjette vanligste kreftformen blant norske kvinner. Omtrent 500 norske kvinner i året får denne diagnosen. For Lindas del fulgte omfattende operasjoner og cellegiftkurer i rask rekkefølge. Dette berget nok livet, men gjorde henne langt fra frisk. Ho følte seg helt på bunn. Søvnløshet, smerter, nedstemthet, null energi. Legene sa det var lite mer de kunne gjøre. Ho begynte å kjenne på følelsen av hvilken vei det kunne gå, men følte samtidig at dette ikke var den eneste veien det kunne gå.
– Jeg visste at jeg måtte ta over jobben. Men hvor skulle jeg starte? Legene hadde diverse forklaringer på sykdommens årsaker, men jeg fikk dem ikke til å stemme. Sannheten er at medisinen ikke vet hvorfor enkelte utvikler denne kreftformen. Jeg ble nysgjerrig både på egen sykdom og sykdom mer generelt. Hva er det som gjør folk så sjuke? Disse spørsmålene var starten på en spennende prosess.
Linda kom i kontakt med en klinikk i Danmark som lærer bort selvhelbredelse. Her deltok ho på et seminar som ga henne helt nye innfallsvinkler. Her ble ho lært at det er sammenhenger mellom følelsesliv og sykdom. Negative følelser kan utløse sykdommer. Ho følte seg umiddelbart provosert over å få skylda for kreften, men ble forklart at det heller var snakk om ansvar. Skyld er tyngende, mens ansvar er givende. Ho lærte også at det kan være passiviserende å tenke at en er rammet av kreft, som om den var noe som kom utenfra og slo deg i dørken.
– Jeg kan ikke tenke meg å si at jeg er rammet av kreft. Det ville sette i gang en lammende frykt i meg, der jeg bare kunne håpe at den ikke vil ta livet av meg. Å ta ansvar for at situasjonen oppsto er forløsende, for det gir meg muligheten til å ta ansvar for løsningen. For meg handler helbredelsen om å finne ut hva det er i livet mitt, i tankene mine, i følelsene og energiene mine, som trigger sykdommen. Når jeg finner ut av det, blir jeg i stand til å gjøre de rette endringene».
En av tingene ho ble gjort klar over i Danmark, var hvor viktig det er å lære seg å sette grenser og tørre å si nei. Å si ja til alt og alle, når en inni seg skriker nei, skaper indre spenninger og negative følelser. Å være ja-menneske for enhver pris er en del av sykdommen din, ble ho forklart. Det handler om å ta egne valg, sjøl om de måtte være sosialt upopulære, og bli mer ærlig både mot seg selv og andre. Dette var en vanskelig innsikt å svelge.
Men etter bare ei uke på klinikken begynte ting å endre seg til det bedre. Energien kom tilbake, ho kunne gå lange turer. Ho sov plutselig godt igjen. – Hele verden var snudd på hodet, forteller ho. Etter at ho ble oppmerksom på forholdet mellom følelser og sykdom begynte prøvene som ble tatt på sykehuset å bevege seg mot normale verdier. Ho ble frisk, gjenopptok et forhold ho hadde hatt i USA mens ho bodde der som 22-åring, flytta over Atlanteren og gifta seg etterhvert der.
Etter ett års tid i ekteskapet, i 1996, fant ho seg sjøl i ulike konflikter både på jobben og hjemme. Fysisk følte ho seg helt frisk, men tilværelsen tynget. Ho fikk en mistanke om at sykdommen hadde dukket opp igjen, og oppsøkte lege. Prøver viste at ho hadde rett, og det ble funnet fem store tumorer i magen.
– Jeg hadde havna inn i gamle mønstre igjen, der andres behov alltid ble satt foran mine egne. Kroppen sladret med å bli syk. Alle kropper sladrer nok, men ikke alle lytter og tar det på alvor.
Nye operasjoner og cellegiftkurer takket ho nei til. Legene kalte henne en tikkende bombe, men ho ville bare komme seg til Danmark fortest mulig. For andre gang. Etter to ukers intensiv behandling med selvhelbredelse viste en ny sykehusundersøkelse at ho bare satt igjen med to små tumorer.
– Dette var jo fantastisk, og ga meg ny trygghet på at min måte å tenke rundt kreften på var rett. Men det har sin pris å gå sin egen vei. Mannen min i USA var baptist og ville trekke meg i kirka. Men som ikke-religiøs ble ikke dette rett. Da hadde jeg gått midt i mot det som er kjernen i helbredelsen min. Jeg var nødt til å si nei, sånn som jeg hadde lært viktigheten av. Jeg pendlet en periode mellom Danmark og USA. I USA dukket symptomene opp, i Danmark forsvant dem. I 1997 ga jeg opp ekteskapet.
Linda flytta til hjembyen Narvik og tok opp et nytt liv, gikk på skole og kunne leve et normalt og godt liv. Samtidig følte ho at ho kanskje ikke hadde kommet helt i mål etter behandling nummer to. Ho var til tider fortsatt plaget av ulike symptomer, men aldri av en slik grad at de truet henne alvorlig.
Flere gleder og sorger ventet. I 2004 møtte ho en tyrkisk mann som bodde i Norge, kjærligheten slo ned og de gifta seg etter et års samboerskap. På grunn av papirtrøbbel ble han utvist fra Norge i det øyeblikket de giftet seg, og utestengt fra landet for fem år.
– Å være nygift og ikke kunne få leve med mannen sin er jo en kjempesorg. Vi var tvunget til å holde det ved like så godt vi kunne, med telefon og med å besøke han i Tyrkia et par ganger i året. Kjempevanskelig. Med kreften alltid som en fare i bakgrunnen, tenkte jeg med meg sjøl at denne situasjonen kan jeg ikke leve i over tid. Hvis jeg ikke håndterte dette rett, ville jeg bli sjuk igjen. Han fikk med også stadig større problemer med avstanden og det at han ikke kunne være der for meg og for oss. Det endte med at vi gikk hver til vårt for halvannet år siden. Det var knallhardt.
Sykdommen slo tilbake for tredje gang for et knapt år siden.
– Nå merker jeg at jeg må ned på 200 meters dyp for å arbeide. Nå som jeg bor aleine får jeg virkelig kjent på hvem jeg er og hva som er viktig for meg, og det er veldig godt når ting er som de er. Men jeg har bikkja som jeg går lange turer med, jeg koser meg med bøker og stearinlys, jeg har en stor og inkluderende familie som alltid er der. Også er jeg et supersosialt vesen som har en vennegjeng med flotte, sterke kvinnfolk rundt meg. Men de siste årene har jeg samtidig lært enda mer om å være Linda.
Hemmeligheten hennes – som ho forøvrig brenner etter å dele med så mange ho kan – er å lære av alt som skjer med livet, å ta utfordringene på en konstruktiv måte, å finne ut hva som er x og y-faktorene hos ho sjøl.
– Ingenting er tilfeldig. Ingenting. Det er så godt å se livet sånn, for det gir oss sjansen til å ta ansvar, til å påvirke sin egen framtid i større grad. Min sykdom har sine årsaker i meg og mitt liv, og tro det eller ei, men det er utrolig interessant å legge ut på den veien som går mot å forstå mer av seg sjøl og den rollen en har – eller får – i sosiale relasjoner.
Ho har møtt mange kritiske reaksjoner på denne forståelsen av kreften sin, både fra leger og ikke-leger, og særlig gjelder dette synet på hvordan negative energier kan nøytraliseres ved å bruke ulike gjenstander nær kroppen. Behandlingen på den danske klinikken innbefattet nemlig også kunnskaper om at såvel følelser som gjenstander utstråler visse frekvenser, og at gjenstander med motsatt frekvens av en bestemt negativ følelse dermed kan nøytralisere følelsen.
Under samtalen har ho et smykke rundt halsen der ho har festet mange ulike små ting, blant annet en flat, rundt stein, kaffebønner og en liten krokodillefigur. Ho vet godt at dette lett ses på som tull og tøys, og at det er umulig å dokumentere effekten vitenskapelig. Uten at det bryr henne.
– Jeg er vel blitt ganske usårbar mot reaksjonene. Jeg forstår at folk syns jeg drar det for langt, det er ikke det. Men alle disse årene der jeg tross alt har hatt brukbar kontroll på sykdommen, har gitt meg full trygghet. Jeg bare vet at det jeg gjør er svaret for meg. Jeg tror det kan sies såpass enkelt at jeg fortsatt er i live nettopp fordi jeg har lært så mye. Husk at legene ga meg fem prosent sjanse for å overleve. Og det var i 1993! I dag står jeg jo midt oppi foreløpig siste diagnose og har ingen garanti for å se neste sommer. Men jeg frykter ikke. Min godtepose er at jeg har redskapene til å komme meg ut av det, enda en gang.
– Selvfølgelig blir jeg lei av å være sjuk, lei av å måtte være så reflektert, det er en helsikes jobb. Men jeg ville ikke bytta den bort.
På tross av å ha levd med en fryktelig tøff sykdom i 18 år, har den ansvarsbevisste ankenesjenta valgt å holde seg borte fra enhver form for medisiner, også når kreften har gjort store innhugg i den fysiske og psykiske helsen.
– Jeg holder meg helt og holdent unna medisiner. Ja, kanskje med unntak av den Paracet’en i forrige uke da jeg hadde influensa, legger ho lattermildt til.
Kan en legge planer for framtiden eller må en ta en dag av gangen når alvorlig sykdom henger over? Linda sier at det må være en lett blanding. Det viktigste er å leve ut fra prinsippet om at livet står og faller ved egeninnsatsen. Dette gjelder både for friske og sjuke mennesker. Alle har godt av å bli grundig kjent med seg sjøl, sine grenser og sine følelser. På den måten kan en holde avstand til sykdom. Og det viktigste av alt er at selverkjennelse gjør en til et mer nærværende og bedre medmenneske, mener Linda.
(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)