En tur som virkelig ga mening

Abiskojaure:

Ute plasker regnet på teltduken. Vinden river i tretoppene. Det er helt mørkt. Jeg kjenner fukten sprer seg på teltgulvet, rett utenfor underlaget jeg ligger på.

Tekst og foto: Rune Dahl

Vi har kommet til en teltplass et par kilometer sør for Abiskojaurestugan i Nord-Sverige. Stian, som ligger i samme telt som meg selv, sover tungt selv om klokken knapt har passert 22.00. Fra naboteltet hører jeg svake snorkelyder. Jeg kjenner at kroppen verker, og allerede protesterer etter knappe 17 kilometer med gange.

Magisk lys på vei opp Abiskodalen mot Abiskojaure.
Magisk lys på vei opp Abiskodalen mot Abiskojaure.

Har vært langt nede

Jeg er på tur med en gjeng forhenværende rusmisbrukere. Fire dager med litt for tunge ryggsekk. 55 kilometer i den svenske villmarka. Abisko – Abiskojaurestugan – Unna Allakas – Cunojavri – Stasjonsholmen, Skjomen.

Tidligere i dag startet turen svært så lystig med bursdagssang i bussen ut fra Narvik. Turdeltaker Roar Teibakk fyller 50 år og hele bussen stemmer i med sang.

Rita Østnes får hjelp med å justere sekken korrekt på ryggen. Kim Marius og Elin hjelper til.
Rita Østnes får hjelp med å justere sekken korrekt på ryggen. Kim Marius og Elin hjelper til.

Det er en helt normal gjeng jeg er på tur med. Glad og sprudlende. Men likevel er gjengen veldig uvanlig. Hele gjengen er nemlig tidligere rusmisbrukere. Folk som har vært veldig langt nede. Vi snakker om hasj, amfetamin, heroin og piller. Egentlig det meste som går ann å misbruke.

Bak meg i bussen sitter en engang så fremgangsrik butikksjef med millioner i omsetning. På setet ved siden av meg sitter en tidligere soldat i utenlandstjeneste – de traumatiske opplevelsene har satt sine spor. Felles for alle deltakerne i bussen er at de har sine svært så spesielle historier. Sterke historier. Og nå skal vi ut på en utfordrende tur hvor fellesskapet står sentralt.

Nye rutiner i hverdagen

Leder for turen er Stein Ivar Woll. Sykepleier og innehaver av matbloggen SIWs matblogg.

– Jeg vet hvor viktig fysisk aktivitet og naturopplevelse er for psysisk helse og rusbehandling. Det har jeg sett gjennom jobben min som sykepleier ved Nordlandsklinikken, forteller sykepleier og idémaker Stein Ivar Woll.

Espen og Kim Marius har oppvisning.
Espen og Kim Marius har oppvisning.

Dermed kom tanken på banen om å arrangere en spesiell tur for disse. En tur der naturopplevelse, samarbeid og mestring skulle stå i fokus. Valget falt på strekningen Abisko – Skjomen. 5,5 mil med vandring hvor deltakerne måtte bære sin egen bagasje fra start til mål. Ikke for langt, men heller ikke for kort. Og ble det for tungt for noen, så måtte de andre deltakerne trå til. Med samarbeid skulle alle til slutt gå i mål samlet i Skjomen. Det var idéen og grunntanken.

– Det er viktig at hver enkelt deltaker har hatt et mål å jobbe frem mot. De ble valgt ut i vår og har hatt rikelig med tid til å trene seg opp, både psykisk og fysisk, forteller Stein Ivar.

Vi passerer Björkliden og nærmer oss turens startpunkt, Abisko.

Vi er ankommet Abiskojaure. Siv-Elin vrir sokkene.
Vi er ankommet Abiskojaure. Siv-Elin vrir sokkene.

Med turen som mål har hver enkelt av deltakerne brukt våren og sommeren til å trene og få inn nye rutiner i hverdagen for å nå målet – det å gjennomføre denne turen.

– Endringen i rutiner vil være med på å hjelpe dem å stå enda tryggere og rusfri også etter at turen er ferdig, sier Woll.

Konsentrerte ansikter

Vi ankommer parkeringsplassen ved Abisko Turiststasjon. Nå er det dags. Stemningen i bussen endrer seg. Fra masse latter og galgenhumor til litt mer konsentrerte ansikter.

Allerede her er det lett å se forskjellen på deltakerne. Noen er ryddig og har sekk og turutstyr klar på få sekunder. Andre roter rundt og bruker tid på ingenting. 25 år gamle Andrea Nikole Gjervik er turens yngste deltaker, men kanskje også den mest turvante av deltakerne. Hun tilhører den første gruppen og sitter rolig og avslappet under portalen til Kungsleden, den lange vandringsleden som vi skal følge den første delen av turen.

Stemningsfullt vei leirbålet.
Stemningsfullt vei leirbålet.

Andrea er nå rusfri, og er glad for at hun klarte å komme seg med på turen.

– Jeg elsker å være på tur. Sove ute, våkne opp for så å spise frokost – og vite at jeg skal være ute hele dagen uten digital påvirkning. Det er det beste som finnes, forteller hun.

Etter en liten halvtime er sekkene justert inn og vi begir oss av gårde inn Abiskodalen. Vi passer Meditasjonsplassen noen kilometer opp dalen, passerer hengebruer og små bekker. Med jevne mellomrom tar vi pustepauser.

– Vi går 30 minutter og så tar vi pauser for å hente oss inn, sier Stein Ivar. Gruppen samtykker.

Tunge sekker

Det blir raskt klart at det er stor forskjell på styrken blant deltakerne. Noen går raskt, andre trenger tid og synes sekkene er tunge.

– Flere kommer nok til å måtte jobbe med tålmodigheten sin. Spesielt de som vil gå raskt, sier Stein Ivar til meg når vi nærmere oss stigningen opp mot Abiskojaure, den store innsjøen inne i dalen.

Vestlendingen Kim Marius Haldorsen har vært langt nede de siste årene. Men det blir raskt klart at han er en av de ansvarsfulle og motiverende personene på turen. Kim er innlagt på døgnenheten for psykisk helse i Håkvik på grunn av depresjon og traumer, og har fått permisjon fra oppholdet for å være med på turen.

Kos rundt leirbålet etter dag 1. Trolsk stemning og gode historier.
Kos rundt leirbålet etter dag 1. Trolsk stemning og gode historier.

Kim har mye spennende å se frem til også etter at turen er ferdig. Da begynner han nemlig i fast jobb på Intersport ved Amfi Narvik.

Vestlendingen tar raskt ansvar og tilbyr sin hjelp til en av de kvinnelige deltakerne. Sekken hennes er veldig tung. En rask sjekk av sekken, og opp kommer det en tre kilo tung toalettveske (!) og dobbelt av alt på pakklisten. Vi konkluderer med at Rita Østnes har alt for mye med seg.

– Dette er litt av læringen de må igjennom,
sier Stein Ivar Woll. En del av Ritas saker fordeles mellom de andre deltakerne.

Rundt leirbålet

Vi passerer Abiskojaure og kommer etter hvert til Abiskojaurestugan i sør/øst-enden av vannet. Dette er en bemannet hytte eid av Den Svenske Turistforeningen, og er et populært turmål. Planen var å sette opp teltene her, men hytteverten forlanger 200 kroner per person for å la teltene stå utenfor hytten. Dermed hiver vi sekkene på ryggen og trasker et par kilometer videre inn i skogen.

17 kilometer er tilbakelagt første dag. Espen finner den perfekte hvileplass.
17 kilometer er tilbakelagt første dag. Espen finner den perfekte hvileplass.

Været har vært godt hele dagen, men nå tjukner det til. I det vi begynner å sette opp teltene så kommer regnet. Dette blir en ny opplevelse for deltakerne.

Noen har erfaring med telt-oppsett tidligere og tar raskt ansvar. Teltene kommer opp og gutta hiver seg rundt på vedhenting.

I skumringen får vi fyr på bålet, og snart blir skogen lyst opp av flammene. Stemningen er trolsk.

Nærmere to timer sitter vi rundt bålet, steker pølser og prater om løst og fast.

– Hva synes dere om den første dagen da?, spør turleder Woll.

Alle får muligheten til å svare, akkurat som en debrifing. Noen er redd de sinker gruppen, andre føler de ikke får gå raskt nok – men absolutt alle er fornøyde med turen så langt.

Meget vått på start dag to
Meget vått på start dag to

Lang dal

Dag to. Vi våkner grytidlig til at regnet trommer på teltduken. Ute er alt fuktig. Tåka henger lavt. Kondens gjør at det drypper fra innerteltet. Her er det om å gjøre å planlegge før man åpner teltet.

Stian og jeg koker opp vann og får oss en god kopp, oppkvikkende kaffe. Frokosten blir inntatt inne. Stive og støle kreker vi oss så ut av teltet.

Siv-Elin og Roar på kloppene. Kilometervis med planker som er lagt ut i den svenske fjellheimen.
Siv-Elin og Roar på kloppene. Kilometervis med planker som er lagt ut i den svenske fjellheimen.

Gårsdagens tur kjennes på kroppen. Sekker på 22-25 kilo er i overkant mye.

Ut av de andre teltene kommer det også krypende ut støle kropper. Krasse kommentarer smeller mellom teltene og humoren sitter løst.

Målet for dagen er å gå omtrent 17 kilometer, omtrent like langt som i går.

– Vi skal gå så langt mot Unna Allakas som mulig, sier turleder Woll.

Dalen opp mot den svenske turisthytten er lang, og går i et flott skoglandskap.

Stian og følget er ankommet samebyen Rovvidievva. Lunsj står på programmet.
Stian og følget er ankommet samebyen Rovvidievva. Lunsj står på programmet.

Etter en liten time er alle klare for avmarsj. Vi trasker av gårde i gjørme og på våt sti. Regnet avtar etter hvert og vi kan ta av oss allværsjakken og regntrekket.

Vi passerer samelandsbyen Rovvidievva midt på dagen. Etter tre timer passerer vi skoggrensen og et utrolig flott høyfjells-landskap åpenbarer seg.

Det er kupert med åser og små vann. Høstfargene er fantastiske!

Storslått natur og fantastiske høstfarger.
Storslått natur og fantastiske høstfarger.

Hard avslutning

Det er nå, mot slutten av dag to, at de fleste deltakerne begynner å bli virkelig slitne. Over tre mil er tilbakelagt og både gnagsår og andre problemer begynner å komme frem. Noen av de sterkeste stikker i forveien og setter opp teltene før resten av gruppen ankommer. Gleden er stor når hele gjengen når teltplassen. Noen er så slitne at de stikker rett i teltet. Andre har fokus på å få i seg mat og drikke.

Camp dag to. Espen og Kim-Marius får opp teltene.
Camp dag to. Espen og Kim-Marius får opp teltene.

– De siste kilometrene var beinharde. Jeg har aldri vært så utmattet, forteller Roar Teibakk mens han ligger utslått ved leirbålet. 50-årsjubilanten er vant med fjellturer, men vekten av den tunge sekken er hard.

Denne kvelden tar gjengen svært tidlig kveld. Bare to-tre stykker holder ut rundt leirbålet til over kl 21. Det er småkjølig og nysne i fjellene.

Ufrivillig bad

Dag tre. Det er is på teltduken på morgenen. Alle er oppe før klokken 07.30. Unntaket er gladgutten Espen Haldorsen, som ligger å drar seg noen minutter ekstra.

Frost på teltet når vi våkner opp på dag tre.
Frost på teltet når vi våkner opp på dag tre.

Sola lyser på fjelltoppen, og det ser ut til å bli en fantastisk dag. Frokosten inntas, og idet vi skal ta ned teltene så når solstrålene oss. Fantastisk deilig å kjenne varmen fra sola.

Målet for dagen er å passere norskegrensen og nå Cunojavri-hyttene, vel 11 kilometer unna. Sola gir høstfargene en ekstra glød, og området vi beveger oss i er rett og slett fantastisk. Det hvite gullet ligger på toppene og strekker seg langt ned mot oss. Vi går på en flott småkupert sti og tempoet er godt fra start. Kim Marius er med og danner baktroppen og får med seg en elgfamilie som tar morgenbadet. Vi i front har bare hastet forbi.

Siv Elin vasker føttene.
Siv Elin vasker føttene.

Flere elver passeres. Noen har flotte bruer, andre må vi forsere over steiner.

Siv-Elin får seg et ufrivillig bad i en av elvene. Det er litt komisk å se på, men alle holder maska og Stian gir ut en hjelpende hånd.

Dagens hovedrast tar vi ved Unna Allakas-hyttene, et langt steinkast fra norskegrensen.

Kim Marius og Andrea er på blåbærjakt, og havregrynsgrøten får seg en kjært tiltrengt smakstilsetning.

Turleder Stein Ivar Woll er fornøyde med både tur og deltakere.
Turleder Stein Ivar Woll er fornøyde med både tur og deltakere.

Om ”joggesko” og andre ting

Ved Unna Allakas får jeg et større innblikk i en rusmisbrukers hverdag. De som ønsker det forteller om sine tidligere behov og problemer. Noen har tatt overdoser, men overlevd. Enkelte har bodd perioder på gata. Men felles for alle er at de har kommet seg tilbake til livet, enten i jobb eller med skolegang. Kim Marius, som i starten var ganske så innesluttet, forteller åpent om tiden som innebar både heroin, amfetamin, hasj og piller. Forvandlingen som Kim Marius har under denne turen, er for meg helt fantastisk. Han blir mer snakkesalig, han flirer og koser seg på tur.

Ord og uttrykk som jeg før turen ikke hadde en anelse om hva betydde, blir nærmest som en selvfølge. ”Joggesko”, “Pepper”, “Beis”, “Hest”.

Skilting ved Unna Allakkas.
Skilting ved Unna Allakkas.

Etter en lang og flott prat hiver vi på oss sekkene igjen og vandrer mot Norge. Stien fra Unna Allakas mot Cunojavri er fin, men litt mer svingete og teknisk enn tilfellet var på stien vi gikk på starten av dagen. Folk er slitne og enkelte bruker lang tid på den forholdsvis korte distansen mot NOTs flotte hytte.

Andre og Kim Marius hjelper Elin trygt over elven.
Andre og Kim Marius hjelper Elin trygt over elven.

Ved ”sydenstranda” ved Cunijavri tar vi en ny, lengre rast og tar oss tid til en fotoshoot av hele gjengen.

– Jeg er kjempetakknemlig for at jeg ble spurt og fikk muligheten til å være med. Det her er virkelig en tur jeg har lært av og som jeg kommer til å ta med meg videre.

Andrea sitter på sandstranda og kikker utover vannet. Espen gir nakkemassasje og Bodøjenta nyter det.

– Det har vært en tur med mye humor og latter, og et kjempebra samhold hele veien. Ingen stress, trafikk, tv eller digitale forstyrrelser – kun fantastiske mennesker. Nei, dette angrer jeg ikke på, forteller hun.

Andrea får skuldermassasje av Espen.
Andrea får skuldermassasje av Espen.

Opplevelse med mening

Turleder Stein Ivar Woll stråler som en sol når vi ankommer NOT-hyttene.

– Turen så langt har gått over all forventning. Vi har opplevd all slags vær. Det har vært kaldt, vått og vi har hatt vind. Folk har ramlet i elver, slitt med gnagsår og stive muskler. Likevel er det samholdet og lagfølelsen som har overrasket meg svært positivt. De har virkelig fokusert på at alle skulle komme i mål som et lag. Dessuten er det fantastisk å se gruppens opplevelse av mestring. Som her ved Cunojavri, flere av deltakerne ankommer hyttene med armene hevet langt over hodet.

Ved Cunojavri-hyttene skiller undertegnede lag med resten av gruppen og går den siste etappen til Stasjonsholmen i Norddalen, Skjomen på direkten.

Takk Tur med Mening. Takk Rita, Stian, Espen, Kim Marius, Andrea, Siv-Elin, Roar, Elin og Stein Ivar. Takk for at jeg fikk være med dere på tur!

NB: Dagen etter fullfører hele gruppen turen og ankommer Stasjonsholmen glade, men også svært slitne.

Flere bilder fra turen:

dsc_5064 dsc_4968 dsc_4504 dsc_4359 dsc_5059 dsc_4975 dsc_4855 dsc_4829 dsc_4805_1 dsc_4800 dsc_4693 dsc_4670 dsc_4598 dsc_4442 dsc_4345

Ruin forvandles til drømmehotell på Riksgränsen

NIEKKO blir navnet på det luksuriøse hotellet som i mars neste år kan stå ferdig på den gamle lokstallruinen ved norskegrensen. – Riksgränsen skal bli det naturlige valget for velbemidlede, eventyrlystne skikjørere – med heliskiing som lokkemiddel. Iallefall hvis vi skal tro på mennene bak det nye drømmehotellet.

Tekst: Rune Dahl

– Det er ikke noe sted i Europa, og i hvert fall ikke i de nordiske landene, hvor et hotell utelukkende arbeider med heliskiing, sier mountain guide Johan Lindblom .

Johan Lindblom. Foto: Daniel Rönnbäck
Johan Lindblom. Foto: Daniel Rönnbäck

«Jossi» Lindblom er sammen med sommelier, Patrick Strömsten, to av mennene bak det nye luksushotellet som har byggestart til sommeren. Tanken er at det nye hotellet, som planlegger åpning i mars 2017, skal tilby det meste innenfor ski, mat og overnatting.

Meterolog_0621_bl
Patrick Strömsten

– Målet er å lage en helhetsopplevelse som inkluderer fantastisk heliskiing, og svært god kvalitet på mat, drikke og overnatting, sier Lindblom til svenske Åka Skidor.riksgransen-hotell

Med helikopter når man triangelet Riksgränsen–Abisko–Kebnekaise, som har et 60-talls kjørbare fjelltopper med fallhøyder mellom 700 og 1400 meter.

Lindbloms kompanjong Patrick Strömsten er to ganger Årets sommelier i Sverige og driver i dag Meteorologen Ski Lodge på Riksgränsen.

Bak hotellplanene står en gjeng entreprenører som alle er lidenskaplige skikjørere. Byggmester Clas Darvik og eiendomsforvalter Karl Persson har begge vært kunder av Jossi Lindblom. Konsulentfirmaet Trendie, med Axel Darvik og Erik Staxtäng, er prosjektledere og er noen av de som har valgt å investere i 66-millioners prosjektet. I tillegg har også en handfull privatpersoner investert.

Axel Darvin er initiativtaker til hotellplanene. Foto: nsd.se
Axel Darvin er initiativtaker til hotellplanene. Foto: nsd.se

For Jossi, som har brukt store deler av det siste tiåret i Chamonix og som guide rundt omkring i hele verden, så kommer hotellprosjektet som et friskt pust.

  • Det kjennes veldig godt å være involvert i dette prosjektet. Jeg har holdt på med heliskiing i 15 år og reist hele verden, men nå er jeg ferdig med reisebiten. All erfaringen jeg har fått de siste årene, de tar jeg nå med meg hjem, sier han og fortsetter:
  • Jeg jobbet faktisk på Riksgränsen et par år på begynnelsen av 90-tallet. Men jeg har alltid kommet tilbake hvert eneste år etter at jeg sluttet.Skärmklipp-bild-Niekko

Planen er at hotellet prismessig skal konkurrere med heliskiing i Canada og USA. Heliskikonseptene i Canada vil bli Riksgränsen-hotellets største konkurrent.

  • Vi skal rette oss mot både svenske -og internasjonale gjester. Mange av de som bor i Europa, feks Frankfurt, Paris eller London, de har ikke tid å bruke fire dager på reise. De vil ha kortere reiseavstander, men likevel få fantastisk skikjøring og høy klasse på overnatting, og her vil hotell NIEKKO bli perfekt, sier Johan Lindblom.
Heli-3-585x324
Heliskiing står sentralt i de vinterlige planene til hotellprosjektet

Selskapet Polarexpressen ble etablert allerede i 2012. Men til tross for at man bygger i villmark og at en del lokale har protestert mot planene, så har søknadsprosessen gått uventet smidig.

  • Hemmeligheten er at vi har respekt for og har hatt en bra dialog med alle parter, sier initiativtaker Axel Darvin til DI Weekend.
  • Lokstallene på grensen til Norge er en viktig del av Riksgränsens historie, noe som tydlig skal komme frem i konseptet. Vi har blant annet truffet Malmbanans vänner. Byggingen av Malmbanan er en imponerende historie som den gang da var et svært avansert prosjekt. Vi skal bevare ruinen og få frem historien om malmbanen, sier Axel Darvik till NSD.

    Den gamle lokstallen nært norskegrensen
    Den gamle lokstallen nært norskegrensen

I kalkylen for vintersesongen, det vil si ti uker, er planen å ha 200 gjester boende på hotellet. Prislappen på et besøk vil variere utifra hvor mange helikopterløft kunden vil ha. Lignende reisemål i Canada kan koste 70-80.000 kroner for en uke.

  • Vi kommer nok til å ligge i samme prisklasse, men man sparer mange reisedager sammenliknet med å reise til Nord-Amerika eller Asia, sier Johan Lindblom.

Tidsskjemaet er presset for å klare en åpning til påsken 2017. Planen er å få bygget tett til begynnelsen av oktober.

  • Vi kan ikke få noen forsinkelser. Får vi bygget tett til oktober, så kan vi arbeide videre innvendig utover vinteren, sier Axel Darvik til DI Weekend.

NIEKKO betyr for øvrig «en drøm» på samisk.

Kartskissen viser veien som lages fra Riksgränsen-siden og mot det nye hotellet.
Kartskissen viser veien som lages fra Riksgränsen-siden og mot det nye hotellet.

Fakta

Navn: NIEKKO

Størrelse: 1400 kvm.

Antal rom: 16.

Restaurant: 1.

Ansatte: ca 15 stk.

Kostnad: 66 millioner SEK.

EN MILEPÆL: Den enorme områdeplanen for Narvikfjellet ble vedtatt

En stor og viktig milepæl for utviklingen av Fagernesfjellet kom i går ettermiddag på plass.

Et enstemmig bystyre vedtok den nye områdeplanen og 4 detaljplaner for Fagernesfjellet i Narvik.

GOD UTSIKT: Det nye sentrumsområdet i fjellet, hyttetomtene og det nye boligfeltet får en fantastisk beliggenhet.
GOD UTSIKT: Det nye sentrumsområdet i fjellet, hyttetomtene og det nye boligfeltet får en fantastisk beliggenhet.
      • Et godt eksempel på et flott samspill mellom politikere og administrasjonen i Narvik kommune sammen med Narvikfjellet, forteller Erik Plener i Narvikfjellet Eiendom.
      • Det har blitt til en god og robust plan for den videre utviklingen av fjellet, sier han.

        11257190_439505902875555_889232450788306473_n
        Jobben med infrastruktur til det nye sentralområdet ved barnebakken og de 27 første boligtomtene kan nå starte.

Dette er den desidert største reguleringssaken Narvik kommune har hatt; 4.000 dekar er regulert. Vedtaket betyr at Narvikfjellet Eiendom AS kan forberede byggesaken og deretter komme i gang med etableringen av infrastruktur til det nye sentralområdet ved barnebakken og de 27 første boligtomtene.

  • Reguleringssaken har tatt lengre tid enn planlagt. Tidsskjemaet vil derfor bli stramt for all bygging som nå skal skje fremover. Vi mener likevel fortsatt det skal være mulig å overlevere tomtene til kjøperne innen utgangen av året, sier Erik Plener.11313178_439482002877945_3249286057520832078_o

Totalt er det rundt 130 boligtomter og om lag 550 hyttetomter som det nå skal begynne å opparbeides infrastruktur til; vann, avløp, vei, tele og elektrisitet. Investeringene er på flere titalls millioner kroner.

Allerede før planen ble godkjent hadde Narvikfjellet Eiendom solgt 29 hyttetomter og 20 boligtomter. Utviklingen av bolig- og hyttetomtene i Fagernesfjellet vil skje nedenfra og oppover.

Historisk sak: Mjølners andre tindebestigning- og den siste?

Etter ti år i norsk andredivisjon var Mjølner i 1989 endelig klar for spill i 1. divisjonen igjen (nå Tippeliga). Kvalifiseringsåret 1988 gjennomførte de på en suveren måte med kun ett tap. Opprykket var klart tre omganger før serien var ferdigspilt.

Tekst: Arne Ørntuvik

Æren for å endelig lykkes med å ta klubben tilbake til norsk eliteserie var det Dagfinn Rognmo som fikk, godt assistert av Kjell Larsen. I perioden 1979 til 1987 var laget flere ganger i nærheten av opprykk uten helt å klare det. Og bortsett fra en og en halv sesong med engelskmannen George Armstrong som spillende trener, var det klubbens egne trenere som hadde ansvaret for den utviklingen som ledet fram mot opprykket. I tur og orden styrte Svenn Willy Mikaelsen, Terje Skarsfjord og Dagfinn Rognmo A-laget i denne beste perioden i Mjølners historie. Men framgangen startet i 1978.

Trang inngang

I Bibelen heter det visstnok -Gjør døren høy, gjør porten vid. – Men Norges Fotballforbund gikk motsatt vei. På fotballtinget i 1977 ble det bestemt at kun tre nord-norske lag skulle få plass i en ny, landsomfattende andredivisjon bestående av to avdelinger. Den spesielle nord-norske andredivisjonen skulle bort, og 1978 skulle være et kvalifiseringsår. Dermed ble denne sesongen det første og svært avgjørende trinnet for Mjølners klatring mot toppdivisjonen de neste årene. Klubbens A-lag hadde vært inne i en down-periode etter sesongen 1973. Foran 78- sesongen tok Svenn Willy Mikaelsen over som trener for A-laget. Spillermateriellet var ungt, og bare Kjell Larsen, Stein Viggo Sørensen og Dagfinn Rognmo var igjen av veteranene.

Svenn Willy var ingen A-fire trener. Der det var opplest og vedtatt i rådende trenerkretser at all trening skulle foregå med ball, brukte han delvis andre metoder. Han ville ha sterke spillere, ikke minst utholdenhetsmessig, og «dungenbakken» ble et begrep. I en begrenset periode tidlig på vinteren brukte han bakken fra Terneveien opp til tribunen på Stadion til trening av kondisjon. For mange var denne løpinga et blodslit, og det var mer enn en spiller som måtte brekke seg på toppen av bakken. Men Mikaelsen fikk vilje inn i laget, og det betalte seg i løpet av sesongen. Mjølner endte på samme poengsum som avdelingsvinner Tromsø Idrettslag, men med dårligere målforskjell. Plassen i den nye andredivisjonen var sikret, og Svenn Willy hadde ut fra forutsetningene gjort en kjempejobb med laget. Året etter fikk han med seg Terje Skarsfjord som medtrener. Selv om de en stund lå i nedrykksposisjon, berget Mjølner plassen, og stafettpinnen kunne overleveres til Mjølners neste trener.

Spillende trenere fra England og Rønningtomta

Mjølner var fram til nå kjent for å holde seg med egne trenere. Stor var derfor overraskelsen da engelskmannen George Armstrong, en av Arsenals nyttigste spillere på seksti- og syttitallet, ble presentert som ny trener vinteren 1980. George ble fort meget populær i Mjølner og Narvik, og gjorde et solid arbeid med laget. Imidlertid kom et tilbud fra Fulham sommeren 1981 George ikke kunne takke nei til, og dermed vendte han tilbake til England. George ble etter hvert ansatt som reservelagstrener i Arsenal under Arsene Wenger, men et hjerneslag midt under en trening endte livet hans i år 2000 bare 56 år gammel.

Da George dro var det duket for en ny spillende trener, nemlig Dagfinn Rognmo, eller «Ørret» som noen fortsatt kaller han. Det navnet fikk han etter en fisketur på Veggfjellet der han og klubbkamerat Tor Einar Larsen hadde dratt masse fisker opp av Båtvannet. Rønningtomta var på den tida samlingspunkt for alle barn og unge som soknet til Vassvik, sommer som vinter. Dagen etter fisketuren fortalte Dagfinn entusiastisk for de tilstedeværende om den store fangsten, og dermed var han sikret et kallenavn som har hengt ved han i nesten 60 år.

Rønningtomta var i tillegg til en møteplass, også en utklekkingsanstalt for de mange gode Mjølnerspillerne som vokste opp på femti-, og sekstitallet. Og var du ikke Mjølnergutt på forhånd, måtte du bli det dersom du ville spille fotball der. Så også for Dagfinn. En dag etter å nylig ha flyttet med sine besteforeldre til ei av blokkene nær Rønningtomta, hang han på gjerdet og så på noen eldre gutter spille fotball. En av dem, Finn Harald Ellingsen, lurte på om han ville spille med, noe Dagfinn hadde svært lyst til. «Forresten,» sa Finn Harald,» hvem holder du med av Nor og Mjølner?» Nå hadde Dagfinn hørt sin far si at han var Nor-tilhenger, og mente det måtte være greit å høre til samme klubb som han. «Kom igjen i morgen,» var beskjeden fra Finn Harald. Og det gjorde Dagfinn. De samme spørsmålene kom opp. Klok av skade svarte Dagfinn rett på det avgjørende spørsmålet, og Mjølner var sikret den lengst tjenende treneren i klubbens historie til nå.

Et herlig fotballår med innslag av tragedie

Dette laget brakte Mjølner tilbake til norsk 1. divisjon sesongen 1988. Bak fra venstre: Assistenttrener Svenn Willy Mikaelsen, hovedtrener Dagfinn Rognmo, Geir Israelsen, Thomas Evjen, Ivar Morten Nordmark, Rolf Furuly, Steinar Andorsen, Mats Sørensen, Rune Pettersen, Tore Iversen, Nils Olav Markussen, materialforvalter Inge Tor Nilsen. Foran fra venstre: Jan Victor Nilsen, Bengt Jensen, Roger Nicolaisen, Espen Lund, Elling Berntsen, Espen Olafsen, Torfinn Rolandsen og Svein Arne Henriksen.
Dette laget brakte Mjølner tilbake til norsk 1. divisjon sesongen 1988.
Bak fra venstre:
Assistenttrener Svenn Willy Mikaelsen, hovedtrener Dagfinn Rognmo, Geir Israelsen, Thomas Evjen, Ivar Morten Nordmark, Rolf Furuly, Steinar Andorsen, Mats Sørensen, Rune Pettersen, Tore Iversen, Nils Olav Markussen, materialforvalter Inge Tor Nilsen.
Foran fra venstre:
Jan Victor Nilsen, Bengt Jensen, Roger Nicolaisen, Espen Lund, Elling Berntsen, Espen Olafsen, Torfinn Rolandsen og Svein Arne Henriksen.

1988, som altså var det tiende året i norsk andredivisjon, ble naturlig nok også det beste for Mjølner. Og det startet på best tenkelige måte. Borte mot Sunndal i første seriekamp tok det ni sekunder fra avspark til Svein Arne Henriksen, ingeniøren fra Mo, satte ballen bak Sunndal-keeperen. Og med nok et mål signert Halvar Nilssen sikret Mjølner seg årets første poeng. Andre serierunde skulle spilles hjemme mot Glimt. Mjølnerkeeper Elling Berntsen var på den tida ansatt i Helgeland Sparebank i Brønnøysund. Elling pendlet som regel nordover til kampene med Widerøe, og satt fredag ettermiddag på flyplassen og ventet på det innkommende flyet. Det kom aldri. Flyet hadde brast inn i Torghatten med det tragiske utfallet at 36 mennesker omkom. Keeper Berntsen kom seg etter sjokket, og reiste dagen etter med fly til Narvik. En sliteseier mot Glimt ga Mjølner tre nye poeng, men flyulykken kastet skygge over denne seieren.

Så seg aldri tilbake

Etter seks serierunder hadde Mjølner overtatt toppen av serietabellen fra Mjøndalen med fem seire og en uavgjort. Siden så de seg aldri tilbake. I fotballferien hadde laget besøk av Crystal Palace, den gang på nivå to i engelsk fotball. Engelskmennene ble banket 3-1, og Mjølner imponerte sine motstandere. Opprykket til førstedivisjonen ble feiret med 6-0 seier over Skarp i den nittende serierunden. Da gjensto kamper mot Mjøndalen, HamKam og Ålesund. Nå kom også Mjølners eneste serietap, og det på hjemmebane mot HamKam i nest siste runde. Mjølner ledet oppskriftsmessig 3-0 til pause, men tapte kampen da de maktet det kunststykket å slippe inn fire mål i andre omgang. «Useriøst av Mjølner,» var Ålesundtrener Thomas Nordahl sin dom over Narvikguttene. Sunnmøringene lå nemlig på andreplass, og ville selv med tap mot Mjølner i siste serierunde ha slått følge med rødtrøyene opp dersom Mjølner hadde slått HamKam. Nå ble det i stedet Hamarsingene som fikk den andre plassen i eliteserien. Men selv med denne «ripen i lakken» avsluttet Mjølner som suveren serievinner av sin avdeling. Også Narvik kommune verdsatte opprykket med å tildele klubben kommunens kulturpris for 1988.

Oppholdet i norsk toppserie ble av like kort varighet i 1989 som i 1972. Mjølner endte sist og måtte ta veien ned i 2. divisjonen sammen med Sogndal. Da startet også den videre marsjen mot lavere divisjoner, og i 2016 er klubben å finne på nivå fire i nasjonal sammenheng, det vil si definert som norsk breddefotball. Er det kanskje der klubben hører hjemme?

Dette er den fjerde og siste artikkelen med små glimt, og sidesprang om enkeltpersoner og hendelser fra Mjølners historie i perioden 1951 til 1989 publisert i avisa I Narvik.

 

 

I april åpner Det 4. hjørnet

Snart er dagen kommet. 7.april er det offisiell åpning av Det 4. hjørnet. 8600 samfunnsnyttige kvadratmeter midt i Narvik sentrum. Overlevering av bygget skjedde siste uken i februar.

Tekst og foto: Rune DahlDSC_5475

Det. 4. hjørnet på Torvet er byens nye signalbygg, og som definitivt er med på å definere Narviks nye sentrum.

Det er Peabs datterselskap Bjørn Bygg som har vært totalentreprenør og ledet byggingen, på oppdrag fra initiativtaker og byggherre Forte Narvik. Stiftelsen Narviksenteret har vært medbyggherre. Kontrakten er gjennomført i samarbeid med Nilsen og Haukland fra Harstad, og har en verdi på 215 millioner kroner.DSC_5412

Det 4. hjørnet er blitt et praktbygg med attraktive uterom og møteplass med kafé. Et kontorbygg på totalt fem etasjer huser Narvik bibliotek og fylkesbiblioteket, Narviksenteret med krigsmuseum, Turistkontoret og Sparebanken Narvik. Serveringsstedet Punktum blir også å finne i bygget. I tillegg er det utleie areal i 3 etg. og i underetasjen under banken.

Peab har i tillegg til selve bygget hatt ansvaret for å anlegge ny park på deler av parkhalltaket, samt forbinde de to delene av Kommuneveien henholdsvis bak Parkhallene og bak Rådhuset via en kulvert under Frydenlundsbrua.

  • Narvik sentrum og torvet bærer preg av at det er lenge siden det er bygget noe her. Nye Narvik Torv vil gi et etterlengtet løft til uterommet i hjertet av Narvik, sier Roger Bergersen, daglig leder hos prosjekteier Forte Narvik.DSC_5427

Nordland Fylkeskommune har gitt Nye Narvik Torv status som regionalt kulturbygg. Biblioteket, turistkontoret og krigsmuseet vil ha felles inngang, sammen med kundesenteret, kafé og møteplass.

  • Dette er et samfunnsprosjekt, sier Bergersen.

7.april vil biblioteket, turistkontoret og Sparebanken Narvik ha flyttet inn, mens krigsmuseet – som har fått stor plass i bygget – ser ut til å åpne 26. mai.DSC_5467

– Naturlig nok vil også noe utearbeid i parken gjenstå til våren. Men ellers går prosjektet som planlagt, og med tett kostnadsoppfølging skal vi også komme i mål innenfor budsjett, sier Bergersen.

–     Bygget står midt i hjertet av byen. Hele byen skal forholde seg til det. Bruken er viktig, og dette er et sted folk naturlig skal komme til. Vi skal trives i sentrum. Bibliotek, museum og turistkontor skal være lett tilgjengelig. Når E6 blir lagt i tunnel gjennom Fagernesfjellet og vogntogene er ute av sentrum, blir det enda bedre.

Roger Bergersen

 

Serveringsstedet Punktum vil ha lokasjon rett bak hovedinngangen, i en slags glidende overgang mellom bibliotek og krigsmuseum og der også turistkontoret vil være lokalisert.DSC_5470

Heis og trapper fra det underjordiske parkeringsanlegget er etablert i et glasshus foran hovedinngangen, og også det forventes å gjøre både «det ukjente» anlegget i Parkhallene, og selve parkområdet mer tilgjengelig for daglig bruk.

Prosjektleder for bygget er Valdemar Johansen og ingeniørfirmaet Laksaa.

Sparebanken Narviks deltakelse i Nye Narvik Torv har vært avgjørende for realiseringen. Banken bidrar med kraftig rabatt til det kommunale biblioteket – og banken står også bak prosjekteier, investeringsselskapet Forte Narvik.

DSC_5448

Det er anslått et daglig besøk på 800 personer når det nye krigsmuseet og biblioteket har åpnet dørene. Når huset er i full drift en gang utpå forsommeren, vil det være 80–100 ansatte som har sin daglige arbeidsplass der.

FAKTA «DET 4. HJØRNET»

Byggherre: ForteNarvik, med Narviksenteret som medbyggherre

Kostnad: 360 mill. kroner

Areal: Totalt 8.500 kvadratmeter.

Vil inneholde: Narvik Bibliotek, Fylkesbibliotek, Narviksenteret med krigsmuseum, Turistkontor, Visit Narvik, Sparebanken Narvik og Café PUNKTUM.

Prosjektleder: Laksaa AS ved Valdemar Johansen

Prosjektansv.: ForteNarvik

Entreprenør: Bjørn Bygg AS

Ferdig: Februar 2016

Innflytting: Mars 2016

Åpning: Torsdag 7.april.

Sjømannskirkas Venner trenger støtte

På grunn av svikt i medlemsmassen sliter Sjømannskirkas Venner. Foreningen har i en årrekke jobbet med å skaffe et årlig beløp på 200.000 kroner til driften. Det har kostet mye arbeide.

Tekst og foto: Rune Dahl

I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den årlige drifta, men i 2008 halverte kommunen tilskuddet for så i 2009 å droppe det helt. Da så det ut til at den eneste løsningen var å stenge kirkedøra for godt.DSC_4084

Dette fikk en av byens pensjonistforeninger LOP, som var fast bruker av lokalene, til å reagere spontant. Foreninga, ved leder Knut-Ivar Simonsen, fikk satt ned en aksjonskomite som i neste omgang innkalte til folkemøte. Dette ble holdt i november 2009, to måneder før stenging. Her ble det vedtatt å danne ei forening, Sjømannskirkas Venner, som skulle arbeide for å redde drifta. Den nye foreninga ble stiftet i februar 2010 og i styret fikk Simonsen med seg Øystein Jensen, Thor Johnsen, Audhild Nemeth og Randi Opshaug, samt varaedlemmene Per Bjerke og Ole Edvard Gabrielsen.

 – Venneforeninga har siden oppstarten vært omfavnet av store deler av byens befolkning. På det meste noterte vi 1270 medlemmer og har ved hjelp av medlemskontingenter, støttekonserter, bidrag fra private, fra foreninger, fra byens losjeforeninger og fra banker til fulle innfridd målsettinga. Totalt sett dreier det seg om 1.35 millioner kroner som foreningen har fått på plass til drift, forteller dagens leder Øystein Jensen. I tillegg kommer en enorm dugnadsinnsats på mellom 700 og 800 timer som også har en stor verdi.

Narvik kommune har kommet på banen igjen med et årlig beløp på 225.000,-, men bevilgningene herfra er ikke nok til at kirka kan drives bare ved denne bevilgninga samt støtte fra ITF og Sjøfartsdirektoratet. Venneforeningen som egentlig var ment å skulle eksistere tidsbegrenset, tar sikte på å fortsette inntil videre.

– Men da MÅ vi få økte inntekter, sier Jensen og fortsetter; – Det ville være trist om vi skulle måtte stenge dette som i praksis også er Narviks andre kulturhus, det viser utleietallene og publikumsframmøtet på ulike arrangement til fulle. Hva er f.eks. VU uten lunsjkonsertene her? Og hvor skal små foreninger som i dag leier møtelokaler, gjøre av seg om vi sitter igjen med ei freda, men stengt bygning som dessuten er en viktig del av Narviks etterkrigsarkitektur?

Sjømannskirkas Venner jobber nå på spreng for å få fart i medlemmene igjen. Medlemskontingenten er den viktigste inntekten til foreningen, så alle krefter jobber nå for å få inn denne fra de mange medlemmene.

  • Vi ber innstendig om at alle medlemmer og alle som synes driften av Sjømannskirka skal fortsette, om å betale inn kontingenten på 200,- til vårt kontonummer 4520.15.83407, sier Jensen.

    DSC_4453
    “ Jeg mener Sjømannskirka er viktig for musikk og kultur. Det er noe med akkurat den kirken som klarer å skape en stemning på konserter. Jeg har selv hatt mange konserter der, sammen med Klasken, Bjørn, Kristin og Johnny – og det er ikke uten grunn at den er blitt vårt faste lokale. Den er et mindre lokale enn feks Narvik kirke, noe som gjør en konsert veldig stemningsfull og intim. Magisk. Samtidig er det en dynamikk og klang i rommet som ikke kan beskrives. Det blir så nært – og ekte. Og sist men ikke minst, har alltid sjømannskirka vært en del av Narvik – og det bør det fortsette å være. Om sommeren er det vel så populært med turister som kommer innom for å se på en utrolig arkitektur – i tillegg til nystekte vafler og kaffe.” Artist Cristina Andersen Foto: Rune Dahl

 

Sjømannskirka i Narvik:

HISTORIEN

Tanken om ei sjømannskirke i Narvik ble født allerede på 1930-tallet. Årsaken var den store trafikken av svenske sjøfolk til byen, ikke minst gjennom de to svenske rederiene Grängesberg og Boström. Men så kom krigen. Tanken ble tatt opp igjen i 1946, og våren 1947 bestemte SKUT (Svenska Kyrkan i Utlandet) å atbeide for et tilbud til sjøfolk i Narvik.

I første omgang ble det ansatt en prest, Richard Södergren. Han skjønte fort at her trengtes det både et eget kirkerom, lokaler til anna velferd, samt bosted for en prest og evt familie. Deretter gikk det fort, ikke minst pga mye velvilje fra distriktssjefen i NSB, og den nåværende tomta ble tildelt og godkjent av kommunen.

Hvem tegnet egentlig kirka? Dette er et hyperaktuelt og interessant spørsmål som ikke er absolutt avklart, men idag ser det ut til at det endelige utkastet ikke kom fra Jan Inge Hovig som til nå har vært den offisielle versjonen, men den svenske arkitekten Bo Grefberg.

Kirka ble åpnet 3. september 1950 med en rekke prominente gjester, bl.a. Biskopen I Sør-Hålogaland, Wollert Krohn Hansen og den svenske erkebiskopen, Yngve Brillioth. I tillegg til biskopen talte også den nytilsatte sjømannspresten, Per Aksel Törneskog under høymessa i ei fullsatt kirke. Han ble i Narvik i mange år, og satte definitivt spor etter seg.

At det var behov for kirka, er det liten tvil om. Et par tal frå første året (i realiteten bare fire måneder) 14000 besøkende og 5225 på gudstjenester. Andre religiøse tilstelninger samla mer enn 3000.

Ellers var mye av arbeidet i kirka ren velferd, og kirka hadde i tillegg til lesesal og kafe (i ei førdigital tid var aviser fra hjemstedene viktig) eget trimrom, sauna og pingpong bord. Bare for å nevne noe. Den store arbeidsbyrden gjorde at man måtte ansette ekstra personale, bl.a.egen assisterende husmor. Så ble det drevet søndagsskole ei tid. For ikke å snakke om Havfrueklubben… Årsaken var at familiene til offiserene på skipene til bl.a. Grängesberg etter hvert bosatte seg i byen. Og dette rederiet bygde som kjent to egne blokker på Framnes, noe som bl.a førte til forlengelse av gangtunnelen under LKAB.

Tross økt effektivisering og malmskiping, økte tallet på sjøfolk fram til 1960-tallet, men så blir også skipene effektivisert, får færre mannskaper ombord og mannskapene blir “billgere” og fra andre land enn Sverige. Kort sagt, på 1970-tallet legger Grängesberg ned rederiet. I 1982 kom det f.eks. ikke et eneste svensk skip til Narvik,

Og SKUT satte derfor ned en egen komite som skulle vurdere drifta. En ting var nedgangen i tallet på sjøfolk, en annen vedlikeholdsutgiftene som økte med alderen på bygget. Og i 1997 sa SKUT stopp. Målet var å drive tilbud til sjøfolk, ikke til turister som hadde økt etterat mellomriksveien åpnet. At kirka også hadde grodd inn i folks bevissthet som et kulturlokale også utenfor det rent kirkelige, var heller ikke SKUTs problem.

Resultatet ble at Narvik kommune overtok bygget under løfte om at kirkerommet ikke skulle avvigsles og at der skulle opprettholdes et tilbud til sjøfarende.

For å kunne innfri løftene, ble det opprettet et stiftelse med navnet ”Sjømannskirken – Internasjonalt kultur- og velferdssenter”. I denne stiftelsen sitter det Internasjonale transportarbeiderforbundet ITF og Sjøfartsdirektoratet pluss Narvik Kommune. Kommunens representant i styret er for tida Trond Laksaa.

En av betingelsene for å få med ITF og direktoratet var (og er) at kirka skal holde leseværelse, telefontjeneste og internetttilgang åpent for sjøfolk alle hverdager i tiden 1800 – 2200.

I 2002 ble bygget fredet av Riksantikvaren!

I utgangspunktet bidro Narvik Kommune med 400.000 til den årlige drifta, men i 2008 halverte kommunen tilskuddet for så i 2009 å droppe det helt. Dette oppfattet naturligvis de to andre partene i stiftelsen som avtalebrudd, og reagerte med å si opp alle avtaler med brukerne av kirkerommet og kafeen

  • med leieboerne i hybelen og i leilighetene samt med stiftelsens eneste ansatte,
  • kafevert og vaktmester med effekt pr. 1.februar i 2010.

KIRKEDØRA SKULLE LÅSES OG BOLTES !

Dette fikk en av byens pensjonistfreninger LOP som var fast bruker av lokalene til å reagere spontant. Foreninga ved leder Knut-Ivar Simonsen fikk satt ned en aksjonskomite som i neste omgang innkalte til folkemøte. Dette ble holdt sist i oktober, altså tre måneder før stenging. Her ble det vedtatt å danne ei forening, Sjømannskirkas Venner, som skulle arbeide for å redde drifta. Den nye foreninga ble stiftet allerede 12. november, og da hadde man allerede klart å skaffe til veie de første 100.000 kr for å berge driften fram til nyttår! – I styret fikk Simonsen med seg Øystein Jensen, Thor Johnsen, Audhild Nemeth og Randi Opshaug samt varamedlemmene Per Bjerke og Ole Edvard Gabrielsen.

På dette møtet ble det bl.a. vedtatt å jobbe mot økonomisk støtte i størrelse 200 000 kroner årlig en periode mens en ventet på bedret kommuneøkonomi. Denne summen har vi så langt greidd å skaffe, men det har kostet mye arbeid, og akkurat nå er det krise pga svikt i medlemsmassen.

 

Inka-gåten Machu Picchu

I dag kan 2500 turister daglig oppleve den storslagne, lokkende inkamystikken i ruinene på Machu Picchu i Peru. Det kan vi takke spanjolene for. De fant nemlig ikke byen som i dag ligger på UNESCOs liste over verdensarven.

Tekst og foto: Rune Dahl

a DSC_7360 copy

Selve beviset på at spanjolene aldri oppdaget ruinbyen på Machu Picchu er at solsteinen, Intihuatana, var intakt da engelskmannen Hiram Bingham oppdaget inkabyen under en ekspedisjon i 1911. Disse steinene var inkaenes helligste objekter og ble søkt etter og systematisk ødelagt av spanjolene. For dem var de det ypperste tegn på kjettersk djevelskap.

Fantastisk skue

Grensen for antall turister per dag til Machu Picchu er nylig satt til 2500 stk. Årsaken til dette er nødvendigheten av reduksjon av antall besøkende for å best mulig å kunne ta vare på det arkeologiske stedet. Alle turister som har tenkt seg til Machu Picchu må dessuten sikre seg billetter på forhånd.a DSC_7391 copy

Enda større reguleringer er det på «the Inka Trail», inkaenes gamle vei, fra et stykke utenfor inkahovedstaden Cuzco opp til ruinene. I hundrer av år var veien god nok for inkaenes normaltrafikk og budskapsløpere. Nå er slitasjen så stor etter tiår med ryggsekkturister at bruken må begrenses.

Vil du likevel ha litt strabaser med å nå opp til byen i fjellheimen, kan du gå opp veien fra Aguas Calientes på en og en halv time.
 For mer makelig anlagte går busser opp og ned i skytteltrafikk fra morgen til kveld. 

Fra dalbunnen der Rio Urubamba fortsatt gyver buldrende løs på foten, reiser gammelfjellet (Machu Picchu på inkaenes språk) seg 2762 meter over havet og strekker seg mot nyfjellet (Huayna Picchu) der månelaboratoriet klistrer seg fast på klippens topp.

 Som i en kamelsadel mellom de to toppene ligger ruinbyen og skinner i solen, gullende ren, passet på av en hel stab som har til oppgave å børste ren hver enkelt sten daglig og plukke opp alt turister har vært uhøflige nok til å slenge fra seg.

DSC_7065

– Et fantastisk skue. Sture Pettersen fra Narvik er fullstendig overveldet over synet som møter han.
Vi står sammen og skuer utover det som engang var inkabyen. Nå skinner solen, men da vi kom opp var det grått og det regnet på de nesten 150 bolighusene, bad, templer og lagerrom som Machu Picchu består av.

– Hvordan i all verden klarte inkaene å forme stein og bygge slik at ikke engang et barberblad får plass mellom steinene, spør Sture høyt. Han er imponert som bare en tilflyttet Narvikværing kan være.DSC_7095
Det er nemlig et av de mange mysteriene med inkakulturen. Og hva var det egentlig de brukte fjellbyen til? Og når forlot de den? Og hvorfor ble den ikke ødelagt av spanjolene? Og så videre.


 Ruinbyen som ble gjenoppdaget av engelskmannen Hiram Bingham i 1911, er magisk lokkende. Da han kom dit hadde naturen skjult og voktet stedet siden slutten av 1500-tallet.

Byen dekker et ganske lite område, kanskje litt mer enn en kvadratkilometer. Da Bingham begynte opprenskingen var det et veritabelt ormebol.

Under den grønne vegetasjonen som naturen hadde trukket over, lå de nesten perfekt bevarte ruinene, tause, tunge vitnesbyrd om et annet liv, en annen sivilisasjon.

 Machu Picchu var selvforsørgende med terrassejorder og kildevann som ble ledet rundt til husene i delikat utskårne kanaler i stein. Enkelte byggstein veier over 50 tonn og er smeltet sammen som de var av smør.

 

DSC_7256Stor mystikk

Intihuatana betyr solens tjoringsstein. Den viser høstjevndøgn og vårjevndøgn (21. mars og 21. september). Da står solen direkte over pilaren og kaster ingen skygge. For inkaene var dette tid for store fester.

  • Machu Pichu er en av inkaenes fire store sentre. De andre er tempelet og borgen Sacsayhuaman i Cuzco, stedet for hvile og rekreasjon ligger ved de varme kildene i Cajamarka og det tredje er laboratoriene deres i Timpo og Tipon, forteller guiden vår Alberto.
  • Det hersker fortsatt stor mystikk omkring bruken og mange teorier om stedet, sier Alberto og legger ut den ene etter den andre. By for utvalgte kvinner? Skjulested for overklasse?

Det som synes mest sannsynlig er kanskje universitetsby, for å si det på moderne språk.

Her studerte man himmellegemene og jordbruket samtidig som man dyrket Solen og Jorden religiøst (Pachapapa og Pachamama).
 For inkaene var tre ting absolutt synd: å stjele, å lyve og å være lat. Oppe ved månelaboratoriet på toppen av Huayna Picchu hadde inkaene en oppsynsmann med gode øyne.

 Hans jobb var å se til at alle i byen var travle. Sluntret noen unna signaliserte han til sin stab og anviste hvor unnalurerne hadde stukket seg bort.

 Historien om inkaene har mye til felles med historien om romerne. Begge var bondefolk med sans for orden og organisasjon. De levde i klanssamfunn der Inka var solens sønn, Kongen; folket hans kjente seg ikke som inkaer, slik vi kaller dem i dag. Noen få klaner var overklasse. Det er ungdommen blant disse «kondisjonerte» man mener ble sendt til Machu Picchu for å lære. Men det er også bare en teori blant andre.

 

DSC_7279

 

Fakta om Machu Picchu ( egen bolk):

Machu Picchu (quechua, «Det gamle fjellet», også kjent som Inkaenes tapte by) er en førkolumbiansk inkaby i fjellet over Urubambadalen i dagens Peru. Den ligger på omkring 2 200 moh.

Machu Picchu står på UNESCOs liste over verdensarven. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.

Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Byen ble gjenoppdaget så sent som 24. juli 1911, av Hiram Bingham.

Man mener at byen ble grunnlagt av sapa inka Pacahacutec omkring 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532. Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Huayna Picchu, utgjør nesen. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.

Reisebrev fra Bali

Navn: Benedicte Opdal
Skole: Høgskolen i Nesna (GoStudy)
Destinasjon: Bali, Seminyak

Jeg heter Benedicte Opdal og har reist ned hit sammen med to venninner fra Narvik, Tiril Pedersen og Merete Sletbakk. Som student på Bali har vi mange muligheter og ganske mye fritid. Dagene består av skole fra 0800-1000, pluss en treningsøkt på ettermiddagen. Jeg går idrett 1 her nede og stortrives med det. Er ikke vanskelig å komme i kontakt med nye folk og alle de lokale som jobber på hotellet er utrolig hyggelige. Nesten litt for hyggelig til tider.DSCN0271
Ellers er alt her nede billig i forhold til det vi er vant med hjemme i Norge. En taxitur på 20 minutter koster 25 norske kroner. Så man kan lett spise et fint måltid med god drikke og dessert for rundt 50-lappen. Dette liker vi veldig godt! Ellers arrangerer skolen utflukter for oss studenter hver helg med besøk på barnehjem, rafting, beachparty, poolparty, surfing, gåtur til øyas største vulkan, eller bussturer til forskjellige strender rundt om på øya. Dette har vi benyttet oss av nesten hver helg som dere ser på bildene.
Vi stortrives her nede og det er ikke mye å klage på. Det eneste må være været som ikke har vært så bra den siste tiden. Brunfargen har falmetlitt, men vi satser på at sola snart kommer for å bli! Bali er egentlig litt som å reise 40 år tilbake i tid på flere områder. Enten er det oversvømmelse på badet, airconditionen lekker eller så fosser det inn vann fra taket på hotellrommet. Det sier litt om standarden når vi bor på et 5-stjerners hotell. Men i mine øyne er dette bare en del av sjarmen.
Det er faktisk flere fra Narvik som er her nede nå på denne tiden og enten går skole, eller bare er på backpacking.

Angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å ta tre måneder med studier her nede, selv om det er litt vanskelig å konsentrere seg om skolearbeid når sola steker utenfor. Men utenom dette har jeg møtt masse nye artige folk, opplevd en helt ny kultur pluss at jeg har muligheten til å oppleve ting jeg alltid har drømt om som å bade med delfiner, kanskje dra i apejungelen og ri på elefanter. Stranda er ikke langt unna og tanken på å finne frem lue og votter når vi går ut døra har vi lagt igjen i NorgeJ DSCN0513

Wadi Rum – verdens vakreste ørken

Beduinkaravaner, arabisk te og en solnedgang du knapt har sett maken til. Wadi Rum i Jordan er en storslått opplevelse.

Tekst og foto: Rune Dahl

Vi sitter og klamrer oss fast på lasteplanet til pickupen. Støvskyen står bak bilen idet vi svinger av fra den asfalterte veien og inn i ørkenlandsskapet Wadi Rum.

Sandsletten er overraskende hard. Så hard at det er som å kjøre på en stor asfaltert flate. Dokumentasjonshungrig som jeg er ber jeg beduinguiden vår om å stoppe bilen. Han er overrasket, selvfølgelig vet han at landsskapet blir mye mer overveldende etter hvert.

Sandsletten er knusktørr og oppsprukket. Det er ikke en plante å se i mils omkrets. Det virker utrolig at det er liv laga her ute i ørkenlandskapet. Hvordan får dyrene tak i mat? Hvordan er det mulig å holde ut i den stekende solen?

– Wow! For et fantastisk skue!

Vi stopper opp foran en fjellskulptur med en form jeg aldri har sett tidligere. Som skyen til en atombombe reiser den seg opp av sanda.

Fakta om Wadi Rum

  • Wadi Rum ligger sør i Jordan. Området måler 720 km2.
  • Det høyeste fjellet i Wadi Rum heter Jabal Rum, og er 1.754 moh. Det går an å fjellklatre opp.
  • Andre aktiviteter er jeepkjøring, kamelridning og hesteridning.
  • Wadi Rum befolkes av forskjellige seminomadiske beduinstammer.
  • Det finnes flere beduinleire der man kan overnatte.
  • Om sommeren varierer temperaturene (natt/dag) fra 15 til 45 grader. Om vinteren mellom 4 og 30 grader.
  • Wadi Rum er enkelt å komme seg til via den såkalte Desert Highway, som går fra Amman i nord til Aqaba i sør.
  • Wadi Rum står på Unescos naturarvliste.

 

Enestående ørken

Som norsk er jeg mektig stolt av de norske fjellene, viddene og fjordene. Det skal litt til å imponere en nordmann. Men Wadi Rum gjør meg salig. Dette ørkenområdet, som ligger i Jordan i Midt-Østen, er ikke som noe annet jeg har sett før – ikke engang på bilder.

Det overrasker vel ingen at Wadi Rum, som betyr noe sånt som høy dal, står på Unescos naturarvliste, i likhet med Geiranger, Nærøyfjorden og Vegaøyene i Norge.

Noen kjenner sikkert igjen det marsaktige landskapet fra filmklassikeren Lawrence of Arabia fra 1962, der Peter O’Toole i T.E. Lawrences skikkelse leder an beduinenes kamp mot tyrkerne. Store deler av filmen ble nemlig spilt inn i Wadi Rum. Selve krigingen foregikk i 1917 og 1918.

Vi befinner oss på sandgrunn der mennesker har slåss, handlet og tilbedt sine guder i tusenvis av år.
– Te, fremmede?

Vi fortsetter videre langs usynlige veier gjennom sanddynene, og gjør et stopp ved en provisorisk beduinleir som noen beduiner har satt opp, ganske sikkert i anledning turisme. Gjestfrie beduiner tilbyr alltid tilreisende den varme og søte teen de er så kjent for, og det er ikke høflig å la være å ta imot, eller tilby betaling. Til gjengjeld blir det satt pris på om man kjøper noe av det de selger – smykker, røkelse, duker og skjerf, blant annet.

Turismen er fortsatt ganske liten i Wadi Rum, men Jordan er i ferd med å seile opp som den nye store destinasjonen, ikke minst etter at klippebyen Petra nylig ble stemt frem som et av verdens nye underverk.

De seminomadiske beduinene som bor her har fortsatt dyrehold som hovedgeskjeft, og da går det i kameler, sauer og geiter. Vi ser noen ensomme kameler vandre rundt i ørkenen, og guiden vår, Muhammed Attila, forteller at kamelene gjerne vandrer rundt som de vil. Det er ikke uvanlig at en beduinervenn i Saudi-Arabia ringer og forteller at han har sett en kamel som tilhører en av Wadi Rums beduiner i nabolandet. Da er det bare å vente noen uker, så kommer den før eller senere traskende hjem igjen av seg selv. Kameler vet nemlig hvor de hører hjemme.

Det er fristende å si at du bør skynde deg å reise hit før masseturismen fester sitt klamme grep om ørkensanden, men det vil jo bare fremskynde denne prosessen. Nei, vi håper at jordanske myndigheter skjønner at det unike med Wadi Rum nettopp er at det ikke er så mye turisme her.

Slik kommer du deg hit:

Wadi Rum ligger sør i Jordan, en times kjøretur nord for badebyen Aqaba ved Rødehavet. Du kan enten fly til Aqaba (som hovedsaklig er en charterflyplass), eller til hovedstaden Amman i nord. Herfra er det en tre-fire timers kjøretur til Wadi Rum.

Det finnes flere turoperatører som arrangerer turer til Jordan og Wadi Rum.

 

Laget som ville vinne

Mjølner vant den nord-norske cupfinalen for juniorer i 1966 mot Honningsvåg. Da vi om høsten samlet den gjengen som skulle utgjøre neste års juniorlag, var det bare tre spillere igjen av det gamle laget. 

Tekst: Arne Ørntuvik

-De yngste juniorene og de som kom fra guttelaget skulle fylle skoene til det som ble sett på som et lag med talentfulle spillere. Kritiske røster levnet det nye laget små muligheter til å gjenta bedriften etter cupmestrene fra 1966. Det var ikke mange nok «talenter» blant dem mente forståsegpåerne. Det skulle de få bite i seg.

Fra venstre: Pål Pettersen, Svein Østerberg og Jan Helge Pettersen. Bak: Roy Gunnar Hansen I tillegg til å spille musikk var Pål og Svein også aktive fotballspillere i ungdommen. Pål spilte først for Mjølner, men gikk over til Nor hvor han spilte flere sesonger på A-laget. Svein var med på juniorlaget fra 1967.
Fra venstre: Pål Pettersen, Svein Østerberg og Jan Helge Pettersen.
Bak: Roy Gunnar Hansen
I tillegg til å spille musikk var Pål og Svein også aktive fotballspillere i ungdommen. Pål spilte først for Mjølner, men gikk over til Nor hvor han spilte flere sesonger på A-laget. Svein var med på juniorlaget fra 1967.

Trening i gatene

I dag er det vanlig at selv små gutter og jenter trener fotball om vinteren, noe man ikke gjorde på sekstitallet. Heller ikke juniorlagene. Da skulle man enten drive vinteridrett eller annen type idrett som grunnlagstrening for sommerfotball. Spesielt ettersom det verken fantes innendørs- eller utendørsanlegg som kunne nyttes til fotballtrening vinterstid. For det å spille fotball i kommunens gymsaler var ikke spesielt populært hos vaktmestrene. Og det var de som bestemte slike ting. Alternativet var da å trene kondisjon i gatene. Og det gjorde vi med dette juniorlaget. Etter stort sett samme opplegg som A-laget. Men vi prøvde å ha med ball i treningene. Var vi heldige hadde noen av lærerne på Tårnveien skole arbeid å gjøre på lærerværelset på kveldstid. Da fikk vi såpass lys fra de store vinduene at det kunne spilles fotball i skolegården som avveksling fra intervalltreninga i Parkveien og Blomsterveien. Og var det vanskelige løpeforhold i gatene, sprang vi inne i Bolagstunnelen. Guttene kom i form. Da Narvikstafetten, som var for friidrettslag gikk av stabelen om våren, stilte vi i juniorklassen, og ble nummer tre av fire lag.

God hjelper

I motsetning til nå var det ikke vanlig at foreldrene på den tida dro på turer med ungene. Det var klubbens oppgave å sørge for reiseledere og transport. Som medhjelper på flere av turene fikk jeg derfor med meg min gode venn Jan Helge Pettersen. Paite, som en del fortsatt kaller han, spilte ikke aktiv fotball utover noen klassekamper på barneskolen. Derimot spilte han gitar, noe han etter hvert ble dyktig til. Mobsmen med Jan Helge på sologitar har rocket fra scenen på Folkets Hus utallige ganger.

Dette året avtjente Paite verneplikten, først i Fredrikstad og deretter på Setermoen. I og med at Jan Helge hjalp meg som reiseleder på noen turer, måtte vi jo kunne kople Mjølner inn med hensyn til å utvide antall permisjoner i helgene, tenkte vi. Ryno Adelgren, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, var den gang sekretær i Mjølners ungdomsgruppe. Ryno skrev et anbefalelsesskriv om permisjon til forsvaret, og begrunnet det med viktigheten av å ha menig Pettersen med som hjelpetrener for juniorlaget. Helgepermisjoner ble deretter ikke vanskelig å få innvilget. Men alt har sin pris.

Ned på beina

En dag i september ble Jan Helge innkalt på kontoret til kompanisjefen uten å vite hvorfor. «Pettersen» begynte kapteinen med myndig stemme, og så ned på skrivet fra Mjølner. «Du har fått mange helgepermisjoner dette året for å trene Mjølner sitt juniorlag.» En ubehagelig følelse begynte å krafse nedover ryggen til Jan Helge. Var det kommet kompanisjefen for øret at menig Pettersen kanskje ikke var fullt så betydningsfull for Mjølner sitt juniorlag som det framgikk av permisjonsskrivet? De fleste kampene ble tross alt spilt midt i uka. Så smalt bomba: «Jeg har meldt på kompanilaget til forsvarscupen. Og du skal trene og lede laget!» Det var ikke et spørsmål om han kunne gjøre det. Det var en ordre. Lett skjelvende forlot Jan Helge kontoret. Hvordan i hel…… skulle han komme seg unna dette?

De som kjenner Paite, vet at han både tar utfordringer og er handlekraftig. På rommet sitt hadde han to spillere fra henholdsvis Fredrikstad og Skeid. Disse to guttene måtte bli redninga. Og som de gode kompiser de var blitt, var det ikke nei i deres munn til å hjelpe han ut av knipa. På første treningsøkta, som foregikk på Artillerisletta på Setermoen, sto Jan Helge på sidelinja og ropte ut sine «taktiske beskjeder» med kapteinen noen skritt bak. Da sistnevnte så at to av de beste spillerne fulgte Pettersens beskjeder om å «rykke framover» eller «spill ballen ut på vingene,» var han fornøyd med valg av trener. Første kamp ble vunnet, men i andre runde ble det tap mot et lag fra Bardufoss. Ingen kritiserte laglederen for tapet. Trenerkarrieren ble imidlertid der og da lagt på hylla for godt. Jan Helge fortsatte å hjelpe meg med neste års juniorlag, men nå med tittelen reiseleder.

Et vinnerlag

Juniorlaget utviklet seg til å bli et vinnerlag. På våren vant de ei turnering i Tromsø med 12 deltakende lag. De ble også kretsmestere for Ofoten- og Sør-Troms Fotballkrets uten å tape et eneste poeng. Toppen av kransekaka var likevel seieren over Furuflaten på deres hjemmebane i den nord-norske cupfinalen. I semifinalen hadde Mjølner slått Mosjøen etter ekstraomganger. Også cupfinalen gikk til ekstraomganger, og også den kampen avgjorde de til sin fordel.

I et kollektiv må man ha noen med ekstra kompetanse. Spissene Per Ove Forslund og Åsmund Fjeld hadde denne ekstra kompetansen. Av de åtte målene som ble skåret i semifinalen og finalen lagde Per Ove og Åsmund alle. Men det var laginnsatsen som la grunnlaget for suksessen dette året, bygget opp blant annet gjennom utallige løpemetere på kalde vinterkvelder gjennom Narvikgatene. Spillerne på juniorlaget fra 1967 kan stå som eksempler på at man kommer langt med god treningsmoral. Som Martin Johnsrud Sundby har svart når han blir spurt om hvorfor han er så god: «Det hjelper å trene.»

Min første, store fotballopplevelse

Året var 1951. Det var høst, og Nor og Mjølner skulle spille nord-norsk cupfinale på Narvik Stadion. Og jeg hadde fått lov til å gå og se den

Av Arne Ørntuvik

Det var nemlig ikke noen selvfølge at mor Hjørdis skulle la minstegutten på knapt seks år få dra på en kamp som ville samle flere tusen, til dels opphissete tilskuere. Uten selv å være spesielt fotballinteressert hadde hun fått med seg den intense stemningen i byen foran dette oppgjøret. Det handlet ikke bare om å vinne cup-pokalen. Minst like viktig var det å vise hvem som var det beste laget i Narvik. Ikke bare angikk det spillerne. Også hos alle Nor- og Mjølnertilhengerne satte byoppgjørene sterke følelser i sving, den gang som nå. Bare spør en Evertonsupporter om synet på Liverpool FC. Men Hjørdis ga sin tillatelse til at jeg kunne dra på Stadion da hun ble forklart hvem som skulle passe på meg. Og gutten som hadde tatt på seg oppdraget, slik han seinere har påtatt seg utallige oppdrag i fotballsammenheng, var ni år gamle Terje Skarsfjord. Og vi skulle naturligvis heie på Mjølner.

At Mjølner var valgt som favorittklubb for oss begge, kunne naturligvis bare være reint tilfeldig. Men det er slike beslutninger som regel ikke, viser forskning. Så hvorfor valgte Terje og jeg å heie på Mjølner? Forklaringa er enkel. Vi hadde begge eldre brødre som spilte på Mjølner sitt guttelag.

Ikke bare idrettskonkurranser på Framnes

Men guttene på Framnes konkurrerte ikke bare i fotball. De laget konkurranser om det meste, og noen var kanskje i drøyeste laget. Nilsen-gården i Knut Hamsuns gate 24, eller Villaveien som den nå heter, ble okkupert av tyskerne under krigen, og vår familie måtte evakuere til Lofoten. På tomta satte okkupantene opp ei brakke som ved krigens slutt ble forlatt med mye krigsmateriell i, blant annet en del bajonetter. En ettermiddag fant min bror Tor og vårt søskenbarn Arne ut at de skulle se hvem som var best i bajonettkasting. Bajonettene, ikke akkurat små fruktkniver, ble hentet fram fra brakka. Ved siden av den sto utedoen som fortsatt var i bruk. Over døra på denne utedoen var det laget ei åpning for å utnytte dagslyset når det var mulig. Inn gjennom den skulle bajonettene. Det var bare ei hake med akkurat dette konkurransemålet. Utedoen var jevnlig i bruk da det bodde femten mennesker i huset. Og i sin iver etter å ta hjem husmesterskapet i bajonettkasting, tenkte ikke guttene på å undersøke om det tilfeldigvis var noen som var gått inn i «lillehuset» mens de hentet fram konkurranseredskapene. Den første bajonetten ble sendt av gårde, bommet på målet, og smalt i dodøra. Brått gikk den opp. Der satt farsan. Redd og rasende da han oppfattet hva som foregikk. Det ble med det ene kastet, og utedassen vernet for konkurranseformål så lenge den var i bruk.12343257_10153638176180873_1403264240_o-kopi

Mjølnerseier i finalen

Veien til finalen hadde ikke vært lett for Mjølner som hadde slitt i flere kamper. Nor på sin side, vinner av den nord-norske cupen året før, hadde hatt få problemer med å nå dit. Terje og jeg kom oss greit inn på banen, og fant oss en plass på den en meter breie jordstripa som stakk ut under gjerdet mot Idrettsveien. Som tribune for oss barn var den godt egnet med ei bratt skråning nedenfor som gjorde at ingen voksne stengte utsikten. Derfra opplevde vi en målløs første omgang. Så løsnet det for de rød-hvite. I løpet av andre omgang ble Nor feid av banen, og keeperen deres måtte fem ganger plukke ballen ut av nettet. Den røde delen av tilskuerne var i ekstase. Det deilige med en slik stor seier er at det aldri blir spørsmål om den er fortjent eller ikke. Ingen som forlot Narvik Stadion denne ettermiddagen gjorde det. Selv ikke den blåeste kverulant.

For den stakkars mannen i Nor-målet var det ille nok å slippe inn fem baller bak seg. Verre var det som ventet han neste morgen. Som del av et arbeidslag i Narvik kommune som gravde vanngrøft bak målet mot Framnes hadde hans arbeidskamerater lovt at ble det tap mot Mjølner, ville han bli slengt i grøfta og spadd over. Han var syk på mandag, sa ryktene.

Ni magre mesterskapsår

Terje fikk meg trygt hjem etter kampen. For Mjølner fulgte ni magre år når det kommer til mesterskapspokaler for A-laget. Ja, til dels ble de slaktoffer for HIL som ble det dominerende nord-norske laget på femtitallet. Men i 1960 hadde klubben igjen fått fram et lovende lag, og dette laget hadde nå sikret seg retten til å spille nord-norsk cupfinale mot HIL i Harstad. Vi var flere tusen Narvikværinger som tok turen for å overvære denne kampen. Terje var nå blitt 18 år, og fast på A- laget. Ja, så god var han blitt, at han som første nord-norske spiller ble tatt ut til et aldersbestemt landslag. Dessverre kolliderte denne juniorlandskampen med cupfinalen, og lojal mot klubben som Terje alltid har vært, valgte han å spille med sine lagkamerater i Harstad. Det ble et lykkelig valg. Mjølner vant 2-1, og en lang opptur for klubben hadde startet.

Spennende fremtid for Narvikfjellet

Narvikfjellet går inn i sin mest spennende fremtid noensinne. Over en halv milliard kroner blir investert i fjellet de neste årene.

– Vi kan fastslå at det nå gjøres en storstilt satsing i Narvikfjellet. Større enn noensinne, forteller Harald Kuraas, daglig leder i Narvikfjellet AS.

Pengebruken har sin bakgrunn i eier ForteNarvik –og Narvikgårdens mål om å gjøre Narvikfjellet til et helårlig reiselivsanlegg med både bolig –og byfornyelse.

-Anlegget skal over tid bli mer familievennlig, der den aktive familien skal kunne finne mindre og større utfordringer sommer som vinter, ja hele året, sier Kuraas.

I løpet av sommeren og høsten i fjor ble det lagt ned enorme mengde med rør i fjellet –  hele 5500 meter. Det gjelder blant annet rør i løypetraseene og ny vanntilførsel inn i anlegget.

– Arbeidet ble påbegynt i august i fjor og foregikk ut november, forteller assisterende prosjektleder Andrey Meschansky.

Mange tomter allerede solgt

– Ved utviklingen i Narvikfjellet så har vi begynt i motsatt ende av det som er vanlig andre steder. Vi er i den unike situasjonen at vi HAR byen før utviklingen i fjellet starter. Vi har infrastrukturen rundt. Men vi er en umoden turistby, aktørene må samarbeide og være klare til å ta imot den økende strømmen av turister, forteller Erik Plener, salgssjef i Narvikfjellet Eiendom.

Erik har, sammen med Preben Bussoli, ansvaret for salg av hus- og hyttetomter i fjellet. I løpet av en periode på flere år skal det selges en rekke hus- og hyttetomter i
fjellet. Og interessen er allerede stor. I skrivende stund har 21 stk signert kontrakten for kjøp av ny hustomt i fjellet. Etter hvert skal det legges ut flere felt. Og også interessen for hyttetomter er god, både fra folk utenbys og fra folk med bosted-adresse Narvik.

– 29 hyttetomter er så langt solgt. Og vi jobber med mange spennende interessenter, forteller Plener.

Salg av tomtene er med på å bygge infrastrukturen og finansiere utviklingen.

Storstilt
STORSTILT: – Hektiske dager, men det som skjer er utrolig morsomt, forteller Harald Kuraas, daglig leder i Narvikfjellet AS. FOTO: Rune Dahl

Hektisk sommer

Utbyggingen er planlagt over tre faser hvor fase 1 allerede er finansiert og under bygging. Her brukes det 65 millioner kroner. I denne summen ligger det infrastruktur til boligfelt, planering av alpin-nedfarter, utbedring av bygg og fasiliteter, nytt snøproduksjonsanlegg inkludert ny vanntilførsel og ny overvannsløsning for den totale utbyggingen
i fjellet.

– Det var en hektisk fjorårs-sesong. Men utrolig morsomt at så mye skjer, medgir Harald Kuraas. – Hele Narvikfjellet-staben har flyttet inn i nye kontorer her på sletta. Her sitter vi samlet alle mann og kvinner, noe som gir bedre arbeidsflyt og god kontakt med gjestene for ytterligere forbedringer av produktet Narvikfjellet!

Gjennom hele sommeren i fjor ble det utført skogrydding i store deler av anlegget, blant annet for å effektivisere snøleggingen – men også for å få bedre løypetraseer til blant annet skogskjøring på ski.

Overvannsledning

5500 METER: Fra august og frem til slutten av oktober skal det legges hele 5,5 kilometer med rør i Narvikfjellet. Blant annet skal det legges rør i løypetraseer, rør til ny vanntilførsel inn i anlegget og ny overvannsledning fra fjellet og til Taraldsvik Kraftverk. Preben Bussoli og Erik Plener viser dimensjonen på rørene. FOTO: Rune Dahl
5500 METER: Fra august og frem til slutten av oktober skal det legges
hele 5,5 kilometer med rør i Narvikfjellet. Blant annet skal det legges rør i
løypetraseer, rør til ny vanntilførsel inn i anlegget og ny overvannsledning
fra fjellet og til Taraldsvik Kraftverk. Preben Bussoli og Erik Plener viser
dimensjonen på rørene. FOTO: Rune Dahl

En av de store jobbene som ble utført i fjellet var gravingen av en grøft til  overvannsledning fra Asbjørnstua til Taraldsvik kraftverk.

For å få lov til bygge flere boliger i Skistua så må overvannsproblematikken i fjellet løses. Narvik kommunes ledningsnett har ikke kapasitet til å ta imot ytterligere vannmengde.

– Dette er et av tiltakene som vi har gjennomført for å få lov av Narvik kommune til å bygge. Vi leder eksisterende bekker i fjellet inn i det nye overvannsledningen. Dermed avlaster vi det kommunale nettet betraktelig, forteller investeringsanalytiker Ragnar Norum i Forte Narvik.

Vannrøret som fører vannet til Taraldsvik Kraftverk er hele 800 mm i diameter og har en lengde på 1200 meter.

Nytt snøproduksjonsanlegg

I samme grøft som til overvannsledningen ble det lagt en helt ny vanntilførsel til Narvikfjellets nye snøproduksjonsanlegg. Denne nye vannledningen har økt det potensielle vanntrykket til 200 liter i sekundet og har et trykk på 40 bar. Tidligere var kapasiteten 18 liter i sekundet. Trykket i den nye vannledningen er så stort at vannet sendes opp Andrebakken på eget fall.

– Vi har kjøpt inn 14 snøkanonvifter og over 20 lanser som spruter ut snøen med bedre effekt og i et helt annet tempo enn tidligere. Anlegget er automatisk og  starter når rett luft-temperatur inntreffer. Teoretisk skal vi kunne legge hele løypetraseen på fire dager, sier driftssjef Markus Ericsson.

I Narvikfjellet kan det være store temperaturforskjeller på samme tid. Og det nye systemet er så nøyaktig at det kun starter opp de viftene der temperaturen er korrekt.

– Vi har fått et mer effektivt snøkanonanlegg og et system som er mye enklere å betjene. Anlegget er basert på ny teknologi, styres fra PC eller mobil, og vil endre hverdagen til driftspersonalet, sier Ericsson.

Det er lagt nye rørgater til faste og mobile snøkanoner både i 1., 2., 3.bakken i tillegg til Familiebakken.

– Det er spennende at vi nå også får snølegging i Tredjebakken og i Utforløypa. Normalt sett er det jevnt over lavere temperaturer rundt tregrensen. Vi kan legge snø tidligere her, og den varer lengre. Vi planlegger også å sette opp snøskjermer ved Tredjebakken, forteller Ericsson.

Vanntilførsel, rørgater og snøkanonanlegg har en prislapp på ca 26 millioner.

Viktig langrenns-satsing

LANGRENN: - Når vi snakker om en familievennlig destinasjon så er langrenn viktig. Derfor legger vi til rette for snøproduksjon i Kobberstadløypa. Her bygges det i første omgang et uttak. Det kan produseres snø som tråkkemaskinen kan hente og fordele ut i løypetraseen, forteller Erik Plener som koordinerer hele langrenns prosjektet. Utgangspunktet for langrennstraseen blir i det nye sentrumsområdet i fjellet. Løypa skal gå i tunnel under Førstebakken og videre inn i Tøttadalen. FOTO: Rune Dahl
LANGRENN: – Når vi snakker om en familievennlig destinasjon så er langrenn viktig. Derfor legger vi til rette for snøproduksjon i Kobberstadløypa. Her bygges det i første omgang et uttak. Det kan produseres snø som tråkkemaskinen kan hente og fordele ut i løypetraseen, forteller Erik Plener som koordinerer hele langrenns prosjektet. Utgangspunktet for langrennstraseen blir i det nye sentrumsområdet i fjellet. Løypa skal gå i tunnel under Førstebakken og videre inn i Tøttadalen. FOTO: Rune Dahl

Tøttadalen er i større grad planlagt å bli Narviks bymark for tur, helse og rekreasjon.

– Når vi snakker om en familievennlig destinasjon så er langrenn viktig. Derfor legger vi til rette for snøproduksjon i Kobberstadløypa. Her bygges det i første omgang et uttak. Det kan produseres snø som tråkkemaskinen kan hente og fordele ut i løypetraseen, forteller Erik Plener som koordinerer hele langrenns prosjektet.

I samarbeid med Narvik skiklubb og Ofoten Friluftsråd – så ser Narvikfjellet på hvordan man kan utvikle Tøttadalen til et helårlig område for langrenn, turvandring
og sykling.

Langrennsløypene skal ha sitt utgangspunkt ved det nye sentrumsområdet i fjellet, gå i tunnel under 1.bakken og videre inn
i Tøttadalen.

– Slalombakken må enkelte steder utvides til en bredde på rundt 4 meter, og den rasfarlige knausen inne ved Pumpvann må fjernes. Dette blir grovt anslått å koste 6 millioner, og noe av dette blir vi å søke tippemidler på, forteller Plener.

– For å lykkes med helheten er dette noe av det viktigste å få til, Narvikfjellet skal legges til rette for alle type skiaktiviteter, fra skilek og langrenn til alpin, supplerer Kuraas.

RESTAURANTEN: Fjellheisrestauranten fikk betydelige skader under vinterens stormer. I løpet av sommeren har bygget blitt betydelig oppgradert. - Det har blitt veldig fint og lokalet har fått et mer moderne uttrykk, forteller markedsansvarlig, Helle Holt. FOTO: Helle Holt
RESTAURANTEN: Fjellheisrestauranten fikk betydelige skader under vinterens stormer. I løpet av sommeren har bygget blitt betydelig oppgradert. – Det har blitt veldig fint og lokalet har fått et mer moderne uttrykk, forteller markedsansvarlig, Helle Holt. FOTO: Helle Holt

Fjellheisrestauranten

Fjellheisrestauranten fikk betydelig vannskader etter de store stormene i fjor vinter.

– I samarbeid med forsikringsselskapet, så er restauranten tilbakestilt på en sånn måte at den fremstår som ny. Bygget er blitt betydelig oppgradert, fått nye gulv og blitt malt. Det har blitt veldig fint og fått et mer moderne uttrykk, forteller markedsansvarlig, Helle Holt.

I 1.etasjen har disken  blitt flyttet inn i veggen. Dermed er kjøkkenet blitt mindre, mens plassen ute i selve restauranten har blitt mye bedre.

NY adkomst til fjellet

Det etableres en ny hovedfartsåre opp mot det nye sentrumsområdet. Veien går inn der Reinroseveien starter i dag og svinger seg opp mot Skistua. Den blir dimensjonert for stor trafikk. 8 meter bred med tilhørende fortau.

Fase 2: med de inntektsbringende investeringene

GOD UTSIKT: Det nye sentrumsområdet i fjellet, hyttetomtene og det nye boligfeltet får en fantastisk beliggenhet.
GOD UTSIKT: Det nye sentrumsområdet i fjellet, hyttetomtene og det nye boligfeltet får en fantastisk beliggenhet.

De investeringene som nå gjøres i fase 1 i Narvikfjellet er en forutsetning for å lykkes i fjellet. Men pengene strømmer først inn etter fase 2, hvor de inntektsbringende investeringene gjøres.

Nytt sentrum i fjellet med feriepark

Et nytt sentrumsområde planlegges i området ved barneheisen i Narvikfjellet.

Her blir det et stort område for parkering, nytt stort heis- og sentrumsbygg, kafé og skishop. Det planlegges også campinghytter til utleie. Den nye, store stolheisen vil ha sitt utgangspunkt her. Tanken er å bygge ut sentrumsområdet steg for steg – etter en gjennomtenkt totalplan for området. Dagens rigg blir flyttet opp og utvides – og gjøres permanent.

– Et nytt sentrumsområde er alfa og omega i prosessen. Det ene vi vil få bukt med er parkeringsproblematikken. Vi får 300 nye parkeringsplasser der oppe. I dag har vi ca 50 plasser. Vi
får seksgangen av det vi har i dag, forteller Erik Plener.

– En tommelfingerregel i skianlegg er at det kommer tre personer per bil. Skal man ha en kapasitet på 2000 mennesker så trenger vi ca 600 parkeringsplasser.

I planene så ligger det også opparbeidelse av en ferie/aktivitetspark i tilknytning til sentrumsområdet.

– En slik park er vesentlig for å få familiefolk til å bli over lengre tid. Vi må ha noe utover ski og sykkel. En slik park kan inneholde en rekke elementer, slik som freesbigolf, skatepark, via ferrata osv. Dette er ennå helt i planleggingsfasen, forteller han.

Inne på sentrumsområdet vil det også bli satt opp en rekke moderne hytter for utleie på døgnbasis.

– Vi vurderer hvilke hytter som skal settes opp. Det skal være tilbud til både par og større grupper – altså to varianter. Moderne hytter med moderne arkitektur og kjøkken. Disse skal leies ut på døgnbasis. Tradisjonelle campinghytter som ikke vil være i noe konkurranse med byens hoteller. Vi skal også tilby parkering for bobiler, forteller Plener.

Et markant bygg inne på sentrumsområdet blir det nye heishuset til den nye stolheisen fra produsenten Dobbelmayer.

Dagens kontorrigg som står nede på sletta, blir antakelig flyttet opp til sentrumsområdet og utvidet i størrelse og utforming. Her blir det cafe, skishop og skiutleie.

Håper på utbyggere

– Vi ser en trend i andre anlegg at det bygges leilighetsbygg for salg. Dette er noe vi håper å få til også her i Narvikfjellet. Alle med gode tanker og visjoner er velkommen til å kontakte oss. Vi har flotte tomter tilgjengelig for formålet, sier Plener.

Narvikfjellet AS, driftsselskapet – har et system som hjelper eier med videreutleie av hytta / leiligheten når den ikke brukes av
eier selv. For mange er det en viktig finansieringsmulighet.

Ny 6-seters stolheis

Høy kapasitet: Stolheisen som skal være i drift fra og med neste sesong vil ha høy kapasitet. En av årsakene er at hver «stol» har plass til seks passasjerer.Foto: Doppelmayr.
Høy kapasitet: Stolheisen som skal være i drift fra og med neste sesong vil ha høy kapasitet. En av årsakene er at hver «stol» har plass til seks passasjerer.Foto: Doppelmayr.

– Slik vi kjører dagens gondolbane, har den i praksis en kapasitet på rundt 250 personer i timen. Den nye stolheisen som vi nå etablerer, vil ta mellom 800 og 1.000. Og kapasiteten kan glatt økes betraktelig, forteller prosjektleder i Narvikfjellet Eiendom, Stein Laksaa.

Det er det østerrikske firmaet Doppelmayr som er valgt som leverandør. Det er det samme selskapet som for 22 år siden fikk oppdraget med å bygge dagens gondolbane. Målet er at den endelige kontrakten med firmaet skal signeres i vår.

Frem til da vil man bli enige med Doppelmayr om de endelige spesifikasjonene for stolheisen, blant annet med hvilken kapasitet man skal starte med. Fra startpunktet ved det nye sentrumsområdet i fjellet vil den nye stolheisen ha et strekk på mellom 1.100 og 1.250 meter opp til et platå ovenfor startpunktet for dagens stolheis. Fem minutter vil heisturen ta.

Investeringen blir på et sted mellom 40 og 45 millioner kroner.

Lekeområde/allidrett i alpinanleggets nedre del

LEKEOMRÅDE: I samarbeid med Narvik Skiklubb og Norges Skiforbund vurderes mulighetene for å få på plass et flebruks skianlegg med hoppbakke i ”trekanten” mellom Familiebakken og 1.bakken. Illustrasjonstegning.
LEKEOMRÅDE: I samarbeid med Narvik Skiklubb og Norges Skiforbund vurderes mulighetene for å få på plass et flebruks skianlegg med hoppbakke i ”trekanten” mellom Familiebakken og 1.bakken. Illustrasjonstegning.

(Trekanten mellom familien og 1.bakken)

  • Hoppbakke
  • Skipark med rails etc
  • Sykkelløyper for familer

Narvik Skiklubb, Narvikfjellet AS og Norges Skiforbund vurderer mulighetene for å få på plass et flerbruks skianlegg med blant annet hoppbakke i Fagernesfjellet. Idéen om et flerfunksjonelt skianlegg i Fagernesfjellet har sitt utspring fra Narvik Skiklubb, som etter flere år med minimal hoppaktivitet ønsker å få luft under skiene igjen.

– Når man først skal bruke ressurser på en hoppbakke med heis, er det fornuftig å lage et flerbruksanlegg slik at man får samlet flere aktiviterer, sier Marit Gjerland, anleggsrådgiver i Norges Skiforbund.

– Konseptet med å kombinere klassisk skihopp i samme område som andre moderne skiaktiviteter som twintip er veldig spennende og kan bli helt unikt i Norge. Det er kun i Oslo man har noe som ligner, men Narvik med sine praktfulle omgivelser er spesielt.

– At man nå kan få samlet alle øvelsene til forbundet på et sted er fantastisk. Det vil gagne skimiljøet at de ulike aktivetene deler samme område.

I tillegg til skihopp så vil trekantområdet mellom Familiebakken og 1.bakken også passe til sykkelløyper sommerstid og skipark vinterstid.

Lys i tredjebakken

Snøkanonene kom i Fase 1. I fase 2 kommer lyset. Det åpner mulighetene for skikjøringen i Tredjebakken også i mørketiden og Narvikfjellet blir en enda bedre skidestinasjon. Stolheisen blir å gå også under mørketiden.

Fase 3: Visjonen – ny Byheis

BYHEISEN: Fase 3 i utbyggingen er byheisen fra Narvik sentrum og opp til Øvre Fjellheisstasjon.
BYHEISEN: Fase 3 i utbyggingen er byheisen fra Narvik sentrum og opp til Øvre Fjellheisstasjon.

Trinn tre beskriver ene og alene ett prosjekt – byheis fra midt i sentrum av Narvik og opp omtrent til der Øvre Fjellheisstasjon er i dag. Da planen om denne ble presentert for et knapt år siden ble det tydelig presisert at dette er noe som kun eksisterer på tegnebrettet.

Og ifølge styreleder Roger Bergersen, er det der planene fortsatt ligger.

– Dette blir krevende, men vi er styrket i troen på at dette både er realistisk, og at dette vil være et viktig element i Forte Narviks plan om å utvikle regionen som reiselivsdestinasjon.

– Det er åpenbart at en byheis vil være en attraksjon i seg selv og gjøre at denne typen infrastruktur i anlegget vil være komplett. Sammen med stolheisen som er tydelig rettet inn mot aktiviteter, vil byheisen gjøre at vi har et tilbud til alle typer turister, tilreisende og fastboende, sier Bergersen.

Dagen da livet forsvant

1.november 1999. En dato som den da 24 år gamle Sindre Solvin alltid kommer til å huske. Det var dagen da den aktive Narvikgutten ble lam fra nakken og ned.

Tekst og foto: Rune Dahlsindre anno 1996

Det har vært en enorm påkjenning, en fandnivoldsk stahet og et vanvittig sterkt ønske om å stå på ski – som har ført Sindre Solvin tilbake til livet. – Det har gått saktere enn jeg har ønsket med å ”komme meg tilbake”. Flere år av livet mitt har på en måte forsvunnet, forteller nå 35 år gamle Solvin.

Tiden før 1998

Sindre var kjent for å være en særdeles uredd og flink skikjører på 90-tallet. Unge Solvin tilhørte et stadig voksende skimiljø som utforsket mulighetene for skikjøring utenfor de preparerte løypene. Det var da telemark var mest populært, og alle kjørte på smale ski med påmonterte riva-bindinger. Sindre var en av de virkelige pionerene innenfor ekstrem telemarkskjøring. Undertegnede fikk æren av å være med Sindre på en mengde flotte frikjørings-turer i Fagernesfjellet på denne tiden. Det resulterte i flere blinkskudd av skitalentet.

Januar 1998

Sindre pakker kofferten og reiser til Albuquerque i New Mexico, USA i januar 1998. Han har planene klare; Fire år med studier for senere å komme inn på medisin-studiet som er Sindres store mål. Samtidig skulle han spille fotball på skolens universitetslag. Han skulle også delta i flere freeridekonkurranser på telemarkski vinterstid.

– 1998 var et flott år. Det gikk bra på og utenfor skolen, og jeg trivdes.  Reiste ikke hjem til Narvik det første året, forteller han.

Sindres talent på telemarkski gjorde at Steve Winter Films, en av de stor skifilm-produsentene, fikk øynene opp for gutten fra Narvik. Planen var å få filmet Sindre til en sekvens i deres neste storproduksjon. Slik gikk det ikke.

November 1999

1.november 1999 – på morgenen etter haloween – våkner Sindre opp og føler seg alt annet enn i god form. Kroppen verker og alle bevegelser føles tunge.

– Jeg klarte å komme meg til akuttmottaket på sykehuset i Albuquerque. Idet jeg går inn kollapser kroppen. Beina klarte ikke å bære meg, forteller han.

De neste 14 dagene blir Sindre ”kastet” rundt til en uttall kontroller og undersøkelser. På to uker går han ned 22 kg i vekt. Sindre får tilslutt diagnosen Guillain-Barré syndrom, en immunforsvars-svikt som gjør at kroppens egen antistoffer spiser på nervenes isolasjon. Dette medfører at nervesignalene ikke kommer frem til muskulaturen.

– Jeg husker omtrent ingenting fra de første dagene. Jeg kunne ikke svelge så det meste av maten spydde jeg opp. Armene var de eneste kroppsdelene som jeg kunne bevege litt på, forteller han.

sindre02

Desember 1999

En av 200.000 får sykdommen Guillain-Barré-syndromet. Noen dør av sykdommen, men for Sindres del sa prognosen at det var en god mulighet for å komme tilbake til yrkeslivet. Men dette ville kreve måneder med øvelser, masse øvelser.

– Jeg måtte lære meg alt fra starten av. Gå på do, kle på meg. De tre første ukene ble jeg puttet på lykkepiller. Sykehuset ville vel at jeg ikke skulle falle ned i depresjon. Lykkepillene gjorde at jeg satt og flirte i tre uker, men for meg var det ikke rett. Så jeg fikk de til å kutte ut pillene, sier han.

Sindre var totalt 8 måneder på sykehus. Hovedmålet hans de 2 første månedene i USA var å klare å sitte oppreist i 12 timer i strekk. Det klarte han til slutt, og julen 1999 fikk han reise hjem til Narvik. Etter en kort ”juleferie” bar det opp til et 2 mnd opphold i Tromsø, deretter ble det noen måneder på rehabiliteringssykehuset Sunnås på Nesodden.

Februar 2001

– Jeg har hele tiden hatt håp om å komme meg tilbake. Men ting går aldri så fort som man håper. Hvem skulle tro at det måtte gå nesten 10 år av livet sitt før man ”er tilbake”. Helt tilbake er jeg uansett ikke. Jeg merker at kroppen og bevegelsene ikke er som før, sier han.

Et av Sindres store mål var å kjøre på ski igjen. Det klarte han før han kunne gå ordentlig. Allerede etter 1,5 år prøvde han seg på ski i Narvik. Alpinstøvlene stivet av anklene slik at han kunne skli ned bakkene. På det tidspunktet hadde han ikke balanse til å stå med beinene plantet i bakken uten å falle. Sindre hadde ikke muskelspenning under knærne, derfor måtte han bruke karbonfiber-skinner for å kunne gå.

– Jeg skal ikke påstå at det var spesielt gøy. Hadde ikke mulighet til å få føttene inn i slalomsko i min størrelse, så jeg lånte farsan (Alf-Martin Solvin) sine tre nummer for store sko. Den første tiden var det mest knall og fall for i det hele tatt å klare å skli ned bakken. Jeg var egentlig ikke i nærheten fysisk sterk nok til å kjøre ordentlig på ski, forteller Solvin.

November 2003-2008

Sindre får sin første jobb etter sykdommen i 2003. Mot alle odds var dette en heltidsstilling som alpintrener (!) for alpinklubben Ready Alpin i Oslo. Her jobbet han vinteren 03/04.

– Gikk egentlig over all forventning. Så lenge jeg hadde alpinstøvlene på så fungerte jeg nesten som normalt, forteller han.

Sindre gikk Sykepleier-utdanningen i Narvik i perioden 2005-2008. En stor hendelse skjedde våren 2006. På samme dag som hans egen bursdag, 24.mars, ble sønnen Lavrans født.

I 2008 prøvde Sindre seg smått i arbeidslivet igjen, blant annet på sykehjem og i både Ankenes- og Narvik Slalåmklubb. Etter det ble det en runde som Miljøterapaut på et bokollektiv for ungdom. For tiden jobber han ved Narvik Tv og Rørinspeksjon.

– Godt å være i et ”manne-miljø” igjen, sier han med et smil.

Den beste ”ballasten” Sindre etter eget utsagn sitter igjen med etter rehabiliteringsperioden, er egenskapen med å møte og komme innpå folk som er i en personlig krise.

– Dessuten takler jeg problemer og motstand i dagliglivet rimelig bra. Det er bare småting i forhold til det jeg har gått igjennom de siste årene. Men en ting jeg virkelig savner er det å sparke fotball. Det takler ikke beina nå, forteller han.

Mai 2010

Sindre is back! 15 år etter at jeg tok de første bildene av Sindre, så var jeg i vinter pånytt med på tur med Narvikgutten. Og jeg kan virkelig si at han er tilbake. Med stor fart og enorm sikkerhet dundret han nedover de bratte fjellsidene i Fagernesfjellet. Ingen tvil om at han snart er på høyde med glansdagene sine på slutten av 90-tallet.

– Ingen tvil om at dette har vært det beste året etter sykdommen. Det er faktisk kulere å kjøre ski i dag enn før. Jeg er rett og slett mye mer redd – og det er jo det som driver en ekstremskikjører i mine øyne. Frykt, sier han med et smil.

F1000015 -1996Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK

Havnedirektøren

Havnedirektør Rune har en ekstrem travel hverdag med mye reising og kveldsarbeid, men fritiden prioriterer han til familien og de fire barnebarna.

Tekst: Jørn Indresand

Foto: Rune Dahl

 (Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

I ble litt forsinket, sier han på det som for journalisten høres ut som klinkende moldedialekt. Observasjonen er selvsagt helt korrekt. Rune J. Arnøy er det man kaller moldenser

– Det vil si at man er født og oppvokst midt i Molde sentrum, altså innenfor den innerste sirkel, forklarer han og smiler.

Men Rune er også noen prosent beisfjordgutt. Faren er nemlig fra Beisfjord

– I 1942 flyttet han til Molde for å få jobb. Han ville ikke jobbe for okkupasjonsmakta. I oppveksten tilbragte jeg alle skoleferier hos bestemor i Beisfjord. Da var jeg mye sammen med søskenbarna mine Are, Tor og Ketil og alle de andre ungene i bygda. Jeg fikk være med på slåtta, melking og mye bonderelaterte aktiviteter på gårdene, samt fisketurer og mye annen moro. Det var en helt fantastisk tid. Jeg ble jo kjent med en masse folk opp gjennom årene også.

– Var det da du traff fruen.

– Ja, vi har kjent hverandre siden oppveksten. Senere ble det kjærlighet, og jeg flyttet til Narvik i 1977.

– og moldedialekten sitter som et skudd selv etter 36 år i Narvik?

– Ja, jeg har ikke gjort noe for å endre den, så det har falt meg helt naturlig å snakke slik jeg gjør nå, smiler han.

Da Rune kom til Narvik var han utdannet bedriftsøkonom og første jobben hadde han i Ankenes Sparebank. Der ble han i nesten 15 år. Senere ble han daglig leder på Jernia Arnøy. Den drev han sammen med sine søskenbarn Tor og Ketil. Samtidig fullførte han utdannelsen som bankøkonom, med særlig vekt på finansiell forståelse og markedsrettet utdanning. Det har han hatt mye glede av.

– Det er ikke alle økonomer som har like stor forståelse for den markedsrettede aktiviteten som skal til for å lykkes. For meg har det vært en viktig del av jobben, sier han.

 I 1996 fikk han jobb som kontorsjef i det som den gang het Narvik Havnevesen. Samtidig tok han fatt på en mastergrad i logistikk på BI. Da havnefogd Kjell Heggelund gikk av i 1999/2000, rykket han opp til stillingen som havnefogd. Etter at Narvik Havn ble kommunalt foretak i 2002 endret han tittelen til havnedirektør.

– Det var ganske naturlig. Vi gikk over fra en ganske ensidig maritim profil, til en mer forretningsmessig profil i tillegg til det maritime.

Omleggingen førte til at regnskapsføringen ble endret, og alle verdier vurderes på ny. Deretter måtte disse også følge avskrivningsreglene. Det førte til flere år med blodrøde tall i regnskapet, noe som igjen førte til noe kritikk mot Rune J. Arnøy.

– Det har vært noen tøffe perioder. Ikke alle har vært like glad i meg. Jeg har i perioder vært omstridt, det erkjenner jeg, men jeg tåler det, og er veldig klar på at det er noe som følger en slik jobb. Det som har vært tøft å svelge er til dels tøffe personangrep mot meg. Det har vært vanskelig i perioder – både for familien og meg, sier han med et fast og direkte blikk.

Mye av kritikken har stilnet, spesielt etter at fjorårets regnskap ble presentert med et overskudd på over 10 millioner med en omsetning på 42 millioner.

– Det har vært knallhard jobbing over år, men dette resultatet er jeg stolt av, sier han ubeskjedent.

 Rune J. Arnøy er en mann som liker at det skjer ting og litt storm og urolig sjø mener han må til. I de siste årene har han, sammen med sine 15 ansatte, styre og eiere, jobbet knallhardt for å utvikle både havna og Ofotbanen. Dette samspillet – teamworket – har vært og er nødvendig for at vi skal få gjort den jobben Narvik kommune som eier har gitt oss i oppdrag, sier han. Det er jeg også stolt over.

malmtog

 – I er nok den havnedirektøren i Norge som tenker mest jernbane, sier han og gliser bredt.

– Noen vil kanskje si i hele verden?

– He-he, ja kanskje det, men det er helt naturlig. Ofotbanen er helt unik. Og med de mineralressursene som ligger rett oppi fjellheimen bak oss, så er det enorme muligheter som vi i Narvik bare er nødt til å utnytte. Min jobb er å tenke langsiktig. For mange andre er langsiktig tenking det samme som 5-10 år. For oss i Narvik Havn er det kortsiktig. Vi tenker 50-100 år frem i tid. Vi snakker om flerfoldige milliarder som skal investeringer i ny utskipningshavn. For å få lønnsomhet i dette må man tenke og planlegge veldig langt frem. Utfordringen er å få resten av næringslivet og politikere til å se så langt inn i fremtiden. Vi, og da mener jeg hele byen, må slåss for vår eksistens. Vi må selv ta ansvar for vår egen utvikling.

 Rune J. Arnøy er blitt varm i skjorta. Dette kan han prate om på inn og utpust i timevis, og han har ikke tall på hvor mange foredrag han har holdt over hele kloden om Narvik og mulighetene som ligger her. Jeg har imidlertid et ”sleipt” lite triks for å spore ham av jernbane og havneprat.

– Hvor mange barnebarn har du nå, spør jeg litt sånn tilfeldig.

Blikket til Rune J. Arnøy glimter om mulig enda mer til. Plutselig er overskudd, havn konferanser og fremtid for Narvik visket bort fra pannebrasken hans.

– Fire, sier han mens ansiktet sprekker opp i et smil.

– De er fra ett til syv år. Vi er så utrolig privilegerte, kona og jeg, at vi har alle våre fire barnebarn her i byen. Og barnebarna er så heldige at de har begge settene med besteforeldre her. Vi får låne dem titt og ofte. Til glede for alle, både foreldre, barnebarn og oss besteforeldre.

 – Hva med fritiden? Får du brukt hytta på Bjørnfjell?

– Alt for lite. Jeg prioriterer den ofte bort, men den står der, og de gangene jeg er der oppe føler jeg en veldig ro og fred, sier han litt drømmende.

– Men, Rune, du er jo byens øverste maritime leder. Når har du tenkt å flytte båten din ut av hagen i Beisfjord?

– He-he, ja, du spør… Det er helt riktig, jeg har båten liggende i hagen, og der har den ligget ganske lenge, og jeg er redd for at den blir liggende en stund til. Kanskje jeg får den på sjøen når jeg blir pensjonist.

– Når blir det?

– Det blir ikke riktig ennå. Jeg skal være med på siste innspurt i det viktige planarbeidet som vi står foran nå, og forhåpentligvis få med meg byggestarten på det som kommer til å bli et gigantisk løft for Narvik.

Sitat:

”Jeg har vært omstridt, det erkjenner jeg, men jeg tåler det. Det som har vært tøft å svelge er til dels tøffe personangrep mot meg”

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

Med hjerte for dugnad

DSC_1239
Bjerkvikmannen Finn-Magne Simonsen har alltid vært brennende engasjert. Idrett i lokalmiljøet har stått hjertet nærmest, men også samfunnet ellers.

Finn-Magne har gjennom alle år hatt mange baller i luften.  Yrkesmessig har han jobbet innen idrett – på Narvik Stadion, som bestyrer av svømmehallen i Bjerkvik og bestyrer av Bjerkvik IF. Han har også vært daglig leder i Mjølner. – Jeg har alltid vært opptatt av idrett, forteller han. – Fotball og ski har nok vært mine favoritter, og jeg har også selv vært aktiv innenfor disse idrettene.  Jeg ble aldri noe stort talent hverken i fotball eller på ski, men har alltid trivdes godt med å jobbe med den administrative biten. 

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

Dugnadsånd

Også store deler av fritiden har gått med til frivillig innsats i hjembygda. Som leder i Bjerkvik IF i en 10-års periode, leder av byggekomiteer ved bygging av hallen, legging av kunstgress og opprettelse av rulleskiløypen har Finn-Magne vært en viktig drivkraft for idrettsmiljøet i bygda. Og han skryter av dugnads-Bjerkvik.  – Bjerkvikfolk er fantastiske når det kommer til dugnad. Det hadde ikke vært det samme idrettsmiljøet her uten alle timene folk har lagt ned i anleggene våre.  En liten anelse bekymring sniker seg fram når vi kommer inn på hva han tror om fremtiden. – Jeg håper også de yngre generasjonene skjønner hva som skal til for å holde både idrett og andre trivselstiltak i gang i ei bygd som Bjerkvik. Vi har og har hatt mange store idrettsnavn her – og grunnlaget for at flere skal lykkes ligger mye i frivillig innsats for å holde hjulene i gang.

Han trekker frem ett tiltak blant den yngre garde – Bjerkvik Aktiv , som i følge han gjør en flott innsats. – De gjør mye for å lage tilbud for alle i Bjerkvik, også de som ikke er opptatt av idrett. Og det er viktig for samholdet, sier han.

 

Junkerflyet

Ikke bare idrett engasjerer. Å ta vare på historien vår er noe Finn-Magne synes er viktig. – Generasjonen som opplevde 2. Verdenskrig er på tur til å bli borte, og det er viktig at vi sikrer kommende generasjoner muligheter til å skaffe seg kunnskap om hva som skjedde, mener han. 13. April 1940 sank ti junkersfly i Hartvikvannet. Sju av dem er tatt opp, og seks av dem plassert på Gardermoen og i Tyskland. En komite har jobbet i flere år for å ruste opp det sjuende flyet og plassere det på riktig plass i Bjerkvik. – Til å begynne med var det meningen at flyet skulle stå i en egen etasje på Bjerkvik Hotell. Men da det ikke gikk i forhold til påbyggingsplanene deres ble vi nødt til å tenke nytt. Vi vil bygge noe som har en verdi for hele bygda, og planen er et besøkssenter i fjæra. I den forbindelse skal fjæra rustes opp og gjøres mer brukervennlig for alle. Bygget som skal huse flyet, skal kunne brukes på flere forskjellige måter, blant annet med et auditorium – noe som ikke finnes i Bjerkvik i dag.  Vi vil lage en avdeling som handler om rasulykken i Vassdal, og ellers for andre ting som er viktig å ta med. Kulturmessig vil det være flott for bygda, å ha et sted man for eksempel kan arrangere konserter, forteller han.

Finn-Magne vet at noen er kritiske til prosjektet, og presiserer at komiteen som jobber for dette ønsker full åpenhet rundt prosessen. – Det har allerede vært infomøter, som er åpent for alle. Og i slutten av måneden blir det et nytt møte, informerer han. Da håper han alle stiller opp, også de som er kritiske. – Vi vil ta signalene fra møtet videre og avgjøre hvordan vi jobber videre med prosjektet. Får vi mange negative signaler, legger vi det på is, sier han. Men han håper de fleste ser den positive verdien dette vil ha for hele Bjerkvik.

 

Aktiv familie

Naturlig nok går mye tid med når man er av den engasjerte sorten. Finn-Magne vil takke kona Torill for å ha fått muligheten til å engasjere seg og bruke så mye tid. – Hun har hele tiden sett viktigheten i det, og har støttet meg hele veien, forteller han. For de tre barna, Torben, Kenneth og Marianne(var det det hun het?), var nok farens engasjement en positiv faktor i oppveksten. – De var jo med meg overalt, og fikk sine interesser ut ifra det. Fotball, svømming og skolekorps ble de mest sentrale aktivitetene i vår familie. Torill var også en aktiv dugnadsperson innenfor ungenes aktiviteter.

Alle barna er flyttet fra Bjerkvik – to til Oslo og en til Bodø. Alle tre holder fast på sine interesser fra oppveksten, både innenfor idrett og musikk. Også er tre nye kommet til verden, og det fjerde barnebarnet er på vei.

Finn-Magne er gått inn i pensjonisttilværelsen, men ser ikke for seg mye tid til tvinning av tommeltotter av den grunn.  -Dette året jobber jeg i et vikariat, som bestyrer av hallen i Bjerkvik. Videre ser jeg for meg fine fisketurer på fjellet, og bridge hver onsdag, som er ukens høydepunkt. Også vil jeg fortsette å være engasjert – jeg liker det, avslutter den entusiastiske mannen.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

En mann for sin dress

Etter 47 år, ikke bare i samme bransje, men på den samme arbeidsplassen, trives Toivo Rantanen fortsatt på jobb.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

1.april 1970 begynte Toivo å jobbe på Fischer Herrekvipering som den gang befant seg i gate 2. Ikke visste han da at han nesten et halvt hundre- år senere skulle befinne seg i akkurat samme bedrift. I hele sin yrkeskarriere har han sammen med trofaste kollegaer gjort sitt ytterste for å dresse opp Narviks befolkning med høy ekspertise.

Fra ansatt til eier

Etter 19 år som ansatt, fikk Rantanen tilbud om å kjøpe bedriften. Butikken var på det tidspunktet eid av Abel Fischer, som hadde drevet i flere årtier. På slutten av åtti-tallet var jappetiden på hell, og Toivo kom fram til at det var et gunstig tidspunkt å overta på.

Med på laget videre, fortsatte kollega siden 1973, Hans Hugo Hagmark som den dag i dag fortsatt er ansatt i bedriften. I 1990 startet også Gunnhild, Toivos kone å jobbe på Fischer Klær. – Generelt har vi hatt en stabil stab hos oss, sier Toivo. – Jeg tror det kommer av at vi utfyller hverandre godt. Også praktiseres det ikke noen form for sjefing hos oss. Totalt er åtte personer ansatt i bedriften.

Toivo setter stor pris på å være arbeidsgiver og ha gode kollegaer. Å være i tekstilbransjen har vært så spennende, at bytte av yrke ikke har vært aktuelt på noe tidspunkt. – Selvfølgelig har jeg gått lei av og til, som man kan gjøre i alle yrker, sier han. – Men ikke nok til å tenke i andre baner.

I løpet av årene har bedriften forandret og flyttet på seg. – I 1994 åpnet vi en egen dameavdeling, Noah, som holdt til i Dronningensgate 39.  Fischer var opprinnelig en herrebutikk, og selv om det etterhvert ble en liten avdeling med dameklær der også, var det fint å kunne åpne en ren damebutikk, forteller han.

I 1999 var det nye tider i Narvik. Byen fikk sitt første kjøpesenter og det tidligere velfylte handelsmiljøet i gate 2 hadde skrumpet inn til å stort sett bestå av Fischer Klær og Jan Hansen. – Vi tenkte oss godt om, men i ettertid ser vi at det hadde ikke vært noe alternativ å ikke flytte. Noah ble også flyttet og slått sammen i det som i dag er en stor og innholdrik butikk på Narvik Storsenter. -Vi har ikke angret et sekund på det. Her på Narvik Storsenter er vi omgitt av gode naboer og trives godt. Ikke minst er det fint for kundene våre, både i forhold til åpningstider og beliggenhet. At Toivo setter pris på de mange trofaste kundene er det ingen tvil om. Og det har vært mange av dem opp igjennom årene. – Det er litt gøy å se at jeg nå selger konfirmasjonsdresser til barnebarna til de som var konfirmanter da jeg startet. Også er det morsomt når konene kommer og spør etter størrelsen til mannen sin.

Mot en ny fase i livet

Pensjoninsttilværelsen nærmer seg for Toivo og kona. – Vi har foreløpig ikke satt noen dato, eller årstall for når det skal skje. Men om et par år planlegger vi vi å tenke mer konkret på det.

Vi har vært heldige som har kunnet jobbe sammen og fått det til å fungere fint. Og vi ønsker også å få nyte livet som pensjonister om ikke alt for lenge.

Fritid har det nemlig ikke vært for mye av for paret. Sommerferier har vært avviklet i februar, med kurs for varmere støk. Og litt tid til hytteliv i Håkvikdalen har det blitt. – Det krever sitt å drive.

Toivo har ikke tenkt så mye på selve pensjonisttilværelsen.

–      Det jeg har lyst til er å få reist litt rundt og oppleve ting. Feks det å besøke slekt og venner, sier han før han igjen må haste av gårde på jobb. Pliktene kaller.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

NÅR KREFTEN GIR KRAFT

– Jeg vet at det høres rart ut, til og med provoserende, men kreften har gitt meg fantastisk mye positivt, sier Linda Deniz Nyborg. Ho har hatt den i snart halve livet. Denne mørke skyggen har samtidig vist henne hvordan lys kan skapes.

Tekst og foto: Terje Myller

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

Det er ingenting søm røper den alvorlige sykdommen når en møter denne 44-årige ankenesjenta med de lette skrittene, intense øynene og sosiale vesen. Ho ser mer ut som en frontfigur for et helsemagasin enn som en kreftpasient som har vært mer eller mindre oppgitt av legene siden 1993.

–  Ikke alle dagene er like gode, sier ho, men jeg klarer meg godt. Sykdommen tar noe fra meg, men den har også gitt meg utrolig mye. Den har lært meg mye om meg selv og om menneske og samfunn. Den har gang på gang gitt meg et spark i baken. Den har gitt meg en livsform som paradoksalt nok har tilført meg mye energi.

Det hele startet i 1992. Som 26-årig ble ho diagnostisert med kreft i eggstokkene. Det er den sjette vanligste kreftformen blant norske kvinner. Omtrent 500 norske kvinner i året får denne diagnosen. For Lindas del fulgte omfattende operasjoner og cellegiftkurer i rask rekkefølge. Dette berget nok livet, men gjorde henne langt fra frisk. Ho følte seg helt på bunn. Søvnløshet, smerter, nedstemthet, null energi. Legene sa det var lite mer de kunne gjøre. Ho begynte å kjenne på følelsen av hvilken vei det kunne gå, men følte samtidig at dette ikke var den eneste veien det kunne gå.

– Jeg visste at jeg måtte ta over jobben. Men hvor skulle jeg starte? Legene hadde diverse forklaringer på sykdommens årsaker, men jeg fikk dem ikke til å stemme. Sannheten er at medisinen ikke vet hvorfor enkelte utvikler denne kreftformen. Jeg ble nysgjerrig både på egen sykdom og sykdom mer generelt. Hva er det som gjør folk så sjuke? Disse spørsmålene var starten på en spennende prosess.

Linda kom i kontakt med en klinikk i Danmark som lærer bort selvhelbredelse. Her deltok ho på et seminar som ga henne helt nye innfallsvinkler. Her ble ho lært at det er sammenhenger mellom følelsesliv og sykdom. Negative følelser kan utløse sykdommer. Ho følte seg umiddelbart provosert over å få skylda for kreften, men ble forklart at det heller var snakk om ansvar. Skyld er tyngende, mens ansvar er givende. Ho lærte også at det kan være passiviserende å tenke at en er rammet av kreft, som om den var noe som kom utenfra og slo deg i dørken.

– Jeg kan ikke tenke meg å si at jeg er rammet av kreft. Det ville sette i gang en lammende frykt i meg, der jeg bare kunne håpe at den ikke vil ta livet av meg. Å ta ansvar for at situasjonen oppsto er forløsende, for det gir meg muligheten til å ta ansvar for løsningen. For meg handler helbredelsen om å finne ut hva det er i livet mitt, i tankene mine, i følelsene og energiene mine, som trigger sykdommen. Når jeg finner ut av det, blir jeg i stand til å  gjøre de rette endringene».

En av tingene ho ble gjort klar over i Danmark, var hvor viktig det er å lære seg å sette grenser og tørre å si nei. Å si ja til alt og alle, når en inni seg skriker nei, skaper indre spenninger og negative følelser. Å være ja-menneske for enhver pris er en del av sykdommen din, ble ho forklart. Det handler om å ta egne valg, sjøl om de måtte være sosialt upopulære, og bli mer ærlig både mot seg selv og andre. Dette var en vanskelig innsikt å svelge.

Men etter bare ei uke på klinikken begynte ting å endre seg til det bedre. Energien kom tilbake, ho kunne gå lange turer. Ho sov plutselig godt igjen. – Hele verden var snudd på hodet, forteller ho. Etter at ho ble oppmerksom på forholdet mellom følelser og sykdom begynte prøvene som ble tatt på sykehuset å bevege seg mot normale verdier. Ho ble frisk, gjenopptok et forhold ho hadde hatt i USA mens ho bodde der som 22-åring, flytta over Atlanteren og gifta seg etterhvert der.

Etter ett års tid i ekteskapet, i 1996, fant ho seg sjøl i ulike konflikter både på jobben og hjemme. Fysisk følte ho seg helt frisk, men tilværelsen tynget. Ho fikk en mistanke om at sykdommen hadde dukket opp igjen, og oppsøkte lege. Prøver viste at ho hadde rett, og det ble funnet fem store tumorer i magen.

– Jeg hadde havna inn i gamle mønstre igjen, der andres behov alltid ble satt foran mine egne. Kroppen sladret med å bli syk. Alle kropper sladrer nok, men ikke alle lytter og tar det på alvor.

Nye operasjoner og cellegiftkurer takket ho nei til. Legene kalte henne en tikkende bombe, men ho ville bare komme seg til Danmark fortest mulig. For andre gang. Etter to ukers intensiv behandling med selvhelbredelse viste en ny sykehusundersøkelse at ho bare satt igjen med to små tumorer.

– Dette var jo fantastisk, og ga meg ny trygghet på at min måte å tenke rundt kreften på var rett. Men det har sin pris å gå sin egen vei. Mannen min i USA var baptist og ville trekke meg i kirka. Men som ikke-religiøs ble ikke dette rett. Da hadde jeg gått midt i mot det som er kjernen i helbredelsen min. Jeg var nødt til å si nei, sånn som jeg hadde lært viktigheten av. Jeg pendlet en periode mellom Danmark og USA. I USA dukket symptomene opp, i Danmark forsvant dem. I 1997 ga jeg opp ekteskapet.

Linda flytta til hjembyen Narvik og tok opp et nytt liv, gikk på skole og kunne leve et normalt og godt liv. Samtidig følte ho at ho kanskje ikke hadde kommet helt i mål etter behandling nummer to. Ho var til tider fortsatt plaget av ulike symptomer, men aldri av en slik grad at de truet henne alvorlig.

Flere gleder og sorger ventet. I 2004 møtte ho en tyrkisk mann som bodde i Norge, kjærligheten slo ned og de gifta seg etter et års samboerskap. På grunn av papirtrøbbel ble han utvist fra Norge i det øyeblikket de giftet seg, og utestengt fra landet for fem år.

_TMY0006_sharp

– Å være nygift og ikke kunne få leve med mannen sin er jo en kjempesorg. Vi var tvunget til å holde det ved like så godt vi kunne, med telefon og med å besøke han i Tyrkia et par ganger i året. Kjempevanskelig. Med kreften alltid som en fare i bakgrunnen, tenkte jeg med meg sjøl at denne situasjonen kan jeg ikke leve i over tid. Hvis jeg ikke håndterte dette rett, ville jeg bli sjuk igjen. Han fikk med også stadig større problemer med avstanden og det at han ikke kunne være der for meg og for oss. Det endte med at vi gikk hver til vårt for halvannet år siden. Det var knallhardt.

Sykdommen slo tilbake for tredje gang for et knapt år siden.

– Nå merker jeg at jeg må ned på 200 meters dyp for å arbeide. Nå som jeg bor aleine får jeg virkelig kjent på hvem jeg er og hva som er viktig for meg, og det er veldig godt når ting er som de er. Men jeg har bikkja som jeg går lange turer med, jeg koser meg med bøker og stearinlys, jeg har en stor og inkluderende familie som alltid er der. Også er jeg et supersosialt vesen som har en vennegjeng med flotte, sterke kvinnfolk rundt meg. Men de siste årene har jeg samtidig lært enda mer om å være Linda.

Hemmeligheten hennes – som ho forøvrig brenner etter å dele med så mange ho kan – er å lære av alt som skjer med livet, å ta utfordringene på en konstruktiv måte, å finne ut hva som er x og y-faktorene hos ho sjøl.

– Ingenting er tilfeldig. Ingenting. Det er så godt å se livet sånn, for det gir oss sjansen til å ta ansvar, til å påvirke sin egen framtid i større grad. Min sykdom har sine årsaker i meg og mitt liv, og tro det eller ei, men det er utrolig interessant å legge ut på den veien som går mot å forstå mer av seg sjøl og den rollen en har – eller får – i sosiale relasjoner.

Ho har møtt mange kritiske reaksjoner på denne forståelsen av kreften sin, både fra leger og ikke-leger, og særlig gjelder dette synet på hvordan negative energier kan nøytraliseres ved å bruke ulike gjenstander nær kroppen. Behandlingen på den danske klinikken innbefattet nemlig også kunnskaper om at såvel følelser som gjenstander utstråler visse frekvenser, og at gjenstander med motsatt frekvens av en bestemt negativ følelse dermed kan nøytralisere følelsen.

Under samtalen har ho et smykke rundt halsen der ho har festet mange ulike små ting, blant annet en flat, rundt stein, kaffebønner og en liten krokodillefigur. Ho vet godt at dette lett ses på som tull og tøys, og at det er umulig å dokumentere effekten vitenskapelig. Uten at det bryr henne.

– Jeg er vel blitt ganske usårbar mot reaksjonene. Jeg forstår at folk syns jeg drar det for langt, det er ikke det. Men alle disse årene der jeg tross alt har hatt brukbar kontroll på sykdommen, har gitt meg full trygghet. Jeg bare vet at det jeg gjør er svaret for meg. Jeg tror det kan sies såpass enkelt at jeg fortsatt er i live nettopp fordi jeg har lært så mye. Husk at legene ga meg fem prosent sjanse for å overleve. Og det var i 1993! I dag står jeg jo midt oppi foreløpig siste diagnose og har ingen garanti for å se neste sommer. Men jeg frykter ikke. Min godtepose er at jeg har redskapene til å komme meg ut av det, enda en gang.

– Selvfølgelig blir jeg lei av å være sjuk, lei av å måtte være så reflektert, det er en helsikes jobb. Men jeg ville ikke bytta den bort.

På tross av å ha levd med en fryktelig tøff sykdom i 18 år, har den ansvarsbevisste ankenesjenta valgt å holde seg borte fra enhver form for medisiner, også når kreften har gjort store innhugg i den fysiske og psykiske helsen.

– Jeg holder meg helt og holdent unna medisiner. Ja, kanskje med unntak av den Paracet’en i forrige uke da jeg hadde influensa, legger ho lattermildt til.

Kan en legge planer for framtiden eller må en ta en dag av gangen når alvorlig sykdom henger over? Linda sier at det må være en lett blanding. Det viktigste er å leve ut fra prinsippet om at livet står og faller ved egeninnsatsen. Dette gjelder både for friske og sjuke mennesker. Alle har godt av å bli grundig kjent med seg sjøl, sine grenser og sine følelser. På den måten kan en holde avstand til sykdom. Og det viktigste av alt er at selverkjennelse gjør en til et mer nærværende og bedre medmenneske, mener Linda.ny2

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)