Sjekk dette bildet av «Beisfjordgubben» tatt av Henry Norvik!
Det er Leiv Christiansen som sitter på det kjente landemerket inne i fjorden.
Årstall er ukjent.
Vi sprer glede!
Sjekk dette bildet av «Beisfjordgubben» tatt av Henry Norvik!
Det er Leiv Christiansen som sitter på det kjente landemerket inne i fjorden.
Årstall er ukjent.
Folkehavet i Narvik sentrum under feiringen av 17.mai 1945.
Etter ti år i norsk andredivisjon var Mjølner i 1989 endelig klar for spill i 1. divisjonen igjen (nå Tippeliga). Kvalifiseringsåret 1988 gjennomførte de på en suveren måte med kun ett tap. Opprykket var klart tre omganger før serien var ferdigspilt.
Tekst: Arne Ørntuvik
–Æren for å endelig lykkes med å ta klubben tilbake til norsk eliteserie var det Dagfinn Rognmo som fikk, godt assistert av Kjell Larsen. I perioden 1979 til 1987 var laget flere ganger i nærheten av opprykk uten helt å klare det. Og bortsett fra en og en halv sesong med engelskmannen George Armstrong som spillende trener, var det klubbens egne trenere som hadde ansvaret for den utviklingen som ledet fram mot opprykket. I tur og orden styrte Svenn Willy Mikaelsen, Terje Skarsfjord og Dagfinn Rognmo A-laget i denne beste perioden i Mjølners historie. Men framgangen startet i 1978.
Trang inngang
I Bibelen heter det visstnok -Gjør døren høy, gjør porten vid. – Men Norges Fotballforbund gikk motsatt vei. På fotballtinget i 1977 ble det bestemt at kun tre nord-norske lag skulle få plass i en ny, landsomfattende andredivisjon bestående av to avdelinger. Den spesielle nord-norske andredivisjonen skulle bort, og 1978 skulle være et kvalifiseringsår. Dermed ble denne sesongen det første og svært avgjørende trinnet for Mjølners klatring mot toppdivisjonen de neste årene. Klubbens A-lag hadde vært inne i en down-periode etter sesongen 1973. Foran 78- sesongen tok Svenn Willy Mikaelsen over som trener for A-laget. Spillermateriellet var ungt, og bare Kjell Larsen, Stein Viggo Sørensen og Dagfinn Rognmo var igjen av veteranene.
Svenn Willy var ingen A-fire trener. Der det var opplest og vedtatt i rådende trenerkretser at all trening skulle foregå med ball, brukte han delvis andre metoder. Han ville ha sterke spillere, ikke minst utholdenhetsmessig, og «dungenbakken» ble et begrep. I en begrenset periode tidlig på vinteren brukte han bakken fra Terneveien opp til tribunen på Stadion til trening av kondisjon. For mange var denne løpinga et blodslit, og det var mer enn en spiller som måtte brekke seg på toppen av bakken. Men Mikaelsen fikk vilje inn i laget, og det betalte seg i løpet av sesongen. Mjølner endte på samme poengsum som avdelingsvinner Tromsø Idrettslag, men med dårligere målforskjell. Plassen i den nye andredivisjonen var sikret, og Svenn Willy hadde ut fra forutsetningene gjort en kjempejobb med laget. Året etter fikk han med seg Terje Skarsfjord som medtrener. Selv om de en stund lå i nedrykksposisjon, berget Mjølner plassen, og stafettpinnen kunne overleveres til Mjølners neste trener.
Spillende trenere fra England og Rønningtomta
Mjølner var fram til nå kjent for å holde seg med egne trenere. Stor var derfor overraskelsen da engelskmannen George Armstrong, en av Arsenals nyttigste spillere på seksti- og syttitallet, ble presentert som ny trener vinteren 1980. George ble fort meget populær i Mjølner og Narvik, og gjorde et solid arbeid med laget. Imidlertid kom et tilbud fra Fulham sommeren 1981 George ikke kunne takke nei til, og dermed vendte han tilbake til England. George ble etter hvert ansatt som reservelagstrener i Arsenal under Arsene Wenger, men et hjerneslag midt under en trening endte livet hans i år 2000 bare 56 år gammel.
Da George dro var det duket for en ny spillende trener, nemlig Dagfinn Rognmo, eller «Ørret» som noen fortsatt kaller han. Det navnet fikk han etter en fisketur på Veggfjellet der han og klubbkamerat Tor Einar Larsen hadde dratt masse fisker opp av Båtvannet. Rønningtomta var på den tida samlingspunkt for alle barn og unge som soknet til Vassvik, sommer som vinter. Dagen etter fisketuren fortalte Dagfinn entusiastisk for de tilstedeværende om den store fangsten, og dermed var han sikret et kallenavn som har hengt ved han i nesten 60 år.
Rønningtomta var i tillegg til en møteplass, også en utklekkingsanstalt for de mange gode Mjølnerspillerne som vokste opp på femti-, og sekstitallet. Og var du ikke Mjølnergutt på forhånd, måtte du bli det dersom du ville spille fotball der. Så også for Dagfinn. En dag etter å nylig ha flyttet med sine besteforeldre til ei av blokkene nær Rønningtomta, hang han på gjerdet og så på noen eldre gutter spille fotball. En av dem, Finn Harald Ellingsen, lurte på om han ville spille med, noe Dagfinn hadde svært lyst til. «Forresten,» sa Finn Harald,» hvem holder du med av Nor og Mjølner?» Nå hadde Dagfinn hørt sin far si at han var Nor-tilhenger, og mente det måtte være greit å høre til samme klubb som han. «Kom igjen i morgen,» var beskjeden fra Finn Harald. Og det gjorde Dagfinn. De samme spørsmålene kom opp. Klok av skade svarte Dagfinn rett på det avgjørende spørsmålet, og Mjølner var sikret den lengst tjenende treneren i klubbens historie til nå.
Et herlig fotballår med innslag av tragedie
1988, som altså var det tiende året i norsk andredivisjon, ble naturlig nok også det beste for Mjølner. Og det startet på best tenkelige måte. Borte mot Sunndal i første seriekamp tok det ni sekunder fra avspark til Svein Arne Henriksen, ingeniøren fra Mo, satte ballen bak Sunndal-keeperen. Og med nok et mål signert Halvar Nilssen sikret Mjølner seg årets første poeng. Andre serierunde skulle spilles hjemme mot Glimt. Mjølnerkeeper Elling Berntsen var på den tida ansatt i Helgeland Sparebank i Brønnøysund. Elling pendlet som regel nordover til kampene med Widerøe, og satt fredag ettermiddag på flyplassen og ventet på det innkommende flyet. Det kom aldri. Flyet hadde brast inn i Torghatten med det tragiske utfallet at 36 mennesker omkom. Keeper Berntsen kom seg etter sjokket, og reiste dagen etter med fly til Narvik. En sliteseier mot Glimt ga Mjølner tre nye poeng, men flyulykken kastet skygge over denne seieren.
Så seg aldri tilbake
Etter seks serierunder hadde Mjølner overtatt toppen av serietabellen fra Mjøndalen med fem seire og en uavgjort. Siden så de seg aldri tilbake. I fotballferien hadde laget besøk av Crystal Palace, den gang på nivå to i engelsk fotball. Engelskmennene ble banket 3-1, og Mjølner imponerte sine motstandere. Opprykket til førstedivisjonen ble feiret med 6-0 seier over Skarp i den nittende serierunden. Da gjensto kamper mot Mjøndalen, HamKam og Ålesund. Nå kom også Mjølners eneste serietap, og det på hjemmebane mot HamKam i nest siste runde. Mjølner ledet oppskriftsmessig 3-0 til pause, men tapte kampen da de maktet det kunststykket å slippe inn fire mål i andre omgang. «Useriøst av Mjølner,» var Ålesundtrener Thomas Nordahl sin dom over Narvikguttene. Sunnmøringene lå nemlig på andreplass, og ville selv med tap mot Mjølner i siste serierunde ha slått følge med rødtrøyene opp dersom Mjølner hadde slått HamKam. Nå ble det i stedet Hamarsingene som fikk den andre plassen i eliteserien. Men selv med denne «ripen i lakken» avsluttet Mjølner som suveren serievinner av sin avdeling. Også Narvik kommune verdsatte opprykket med å tildele klubben kommunens kulturpris for 1988.
Oppholdet i norsk toppserie ble av like kort varighet i 1989 som i 1972. Mjølner endte sist og måtte ta veien ned i 2. divisjonen sammen med Sogndal. Da startet også den videre marsjen mot lavere divisjoner, og i 2016 er klubben å finne på nivå fire i nasjonal sammenheng, det vil si definert som norsk breddefotball. Er det kanskje der klubben hører hjemme?
Dette er den fjerde og siste artikkelen med små glimt, og sidesprang om enkeltpersoner og hendelser fra Mjølners historie i perioden 1951 til 1989 publisert i avisa I Narvik.
Mjølner vant den nord-norske cupfinalen for juniorer i 1966 mot Honningsvåg. Da vi om høsten samlet den gjengen som skulle utgjøre neste års juniorlag, var det bare tre spillere igjen av det gamle laget.
Tekst: Arne Ørntuvik
-De yngste juniorene og de som kom fra guttelaget skulle fylle skoene til det som ble sett på som et lag med talentfulle spillere. Kritiske røster levnet det nye laget små muligheter til å gjenta bedriften etter cupmestrene fra 1966. Det var ikke mange nok «talenter» blant dem mente forståsegpåerne. Det skulle de få bite i seg.
Trening i gatene
I dag er det vanlig at selv små gutter og jenter trener fotball om vinteren, noe man ikke gjorde på sekstitallet. Heller ikke juniorlagene. Da skulle man enten drive vinteridrett eller annen type idrett som grunnlagstrening for sommerfotball. Spesielt ettersom det verken fantes innendørs- eller utendørsanlegg som kunne nyttes til fotballtrening vinterstid. For det å spille fotball i kommunens gymsaler var ikke spesielt populært hos vaktmestrene. Og det var de som bestemte slike ting. Alternativet var da å trene kondisjon i gatene. Og det gjorde vi med dette juniorlaget. Etter stort sett samme opplegg som A-laget. Men vi prøvde å ha med ball i treningene. Var vi heldige hadde noen av lærerne på Tårnveien skole arbeid å gjøre på lærerværelset på kveldstid. Da fikk vi såpass lys fra de store vinduene at det kunne spilles fotball i skolegården som avveksling fra intervalltreninga i Parkveien og Blomsterveien. Og var det vanskelige løpeforhold i gatene, sprang vi inne i Bolagstunnelen. Guttene kom i form. Da Narvikstafetten, som var for friidrettslag gikk av stabelen om våren, stilte vi i juniorklassen, og ble nummer tre av fire lag.
God hjelper
I motsetning til nå var det ikke vanlig at foreldrene på den tida dro på turer med ungene. Det var klubbens oppgave å sørge for reiseledere og transport. Som medhjelper på flere av turene fikk jeg derfor med meg min gode venn Jan Helge Pettersen. Paite, som en del fortsatt kaller han, spilte ikke aktiv fotball utover noen klassekamper på barneskolen. Derimot spilte han gitar, noe han etter hvert ble dyktig til. Mobsmen med Jan Helge på sologitar har rocket fra scenen på Folkets Hus utallige ganger.
Dette året avtjente Paite verneplikten, først i Fredrikstad og deretter på Setermoen. I og med at Jan Helge hjalp meg som reiseleder på noen turer, måtte vi jo kunne kople Mjølner inn med hensyn til å utvide antall permisjoner i helgene, tenkte vi. Ryno Adelgren, som dessverre gikk så alt for tidlig bort, var den gang sekretær i Mjølners ungdomsgruppe. Ryno skrev et anbefalelsesskriv om permisjon til forsvaret, og begrunnet det med viktigheten av å ha menig Pettersen med som hjelpetrener for juniorlaget. Helgepermisjoner ble deretter ikke vanskelig å få innvilget. Men alt har sin pris.
Ned på beina
En dag i september ble Jan Helge innkalt på kontoret til kompanisjefen uten å vite hvorfor. «Pettersen» begynte kapteinen med myndig stemme, og så ned på skrivet fra Mjølner. «Du har fått mange helgepermisjoner dette året for å trene Mjølner sitt juniorlag.» En ubehagelig følelse begynte å krafse nedover ryggen til Jan Helge. Var det kommet kompanisjefen for øret at menig Pettersen kanskje ikke var fullt så betydningsfull for Mjølner sitt juniorlag som det framgikk av permisjonsskrivet? De fleste kampene ble tross alt spilt midt i uka. Så smalt bomba: «Jeg har meldt på kompanilaget til forsvarscupen. Og du skal trene og lede laget!» Det var ikke et spørsmål om han kunne gjøre det. Det var en ordre. Lett skjelvende forlot Jan Helge kontoret. Hvordan i hel…… skulle han komme seg unna dette?
De som kjenner Paite, vet at han både tar utfordringer og er handlekraftig. På rommet sitt hadde han to spillere fra henholdsvis Fredrikstad og Skeid. Disse to guttene måtte bli redninga. Og som de gode kompiser de var blitt, var det ikke nei i deres munn til å hjelpe han ut av knipa. På første treningsøkta, som foregikk på Artillerisletta på Setermoen, sto Jan Helge på sidelinja og ropte ut sine «taktiske beskjeder» med kapteinen noen skritt bak. Da sistnevnte så at to av de beste spillerne fulgte Pettersens beskjeder om å «rykke framover» eller «spill ballen ut på vingene,» var han fornøyd med valg av trener. Første kamp ble vunnet, men i andre runde ble det tap mot et lag fra Bardufoss. Ingen kritiserte laglederen for tapet. Trenerkarrieren ble imidlertid der og da lagt på hylla for godt. Jan Helge fortsatte å hjelpe meg med neste års juniorlag, men nå med tittelen reiseleder.
Et vinnerlag
Juniorlaget utviklet seg til å bli et vinnerlag. På våren vant de ei turnering i Tromsø med 12 deltakende lag. De ble også kretsmestere for Ofoten- og Sør-Troms Fotballkrets uten å tape et eneste poeng. Toppen av kransekaka var likevel seieren over Furuflaten på deres hjemmebane i den nord-norske cupfinalen. I semifinalen hadde Mjølner slått Mosjøen etter ekstraomganger. Også cupfinalen gikk til ekstraomganger, og også den kampen avgjorde de til sin fordel.
I et kollektiv må man ha noen med ekstra kompetanse. Spissene Per Ove Forslund og Åsmund Fjeld hadde denne ekstra kompetansen. Av de åtte målene som ble skåret i semifinalen og finalen lagde Per Ove og Åsmund alle. Men det var laginnsatsen som la grunnlaget for suksessen dette året, bygget opp blant annet gjennom utallige løpemetere på kalde vinterkvelder gjennom Narvikgatene. Spillerne på juniorlaget fra 1967 kan stå som eksempler på at man kommer langt med god treningsmoral. Som Martin Johnsrud Sundby har svart når han blir spurt om hvorfor han er så god: «Det hjelper å trene.»
Året var 1951. Det var høst, og Nor og Mjølner skulle spille nord-norsk cupfinale på Narvik Stadion. Og jeg hadde fått lov til å gå og se den
Av Arne Ørntuvik
Det var nemlig ikke noen selvfølge at mor Hjørdis skulle la minstegutten på knapt seks år få dra på en kamp som ville samle flere tusen, til dels opphissete tilskuere. Uten selv å være spesielt fotballinteressert hadde hun fått med seg den intense stemningen i byen foran dette oppgjøret. Det handlet ikke bare om å vinne cup-pokalen. Minst like viktig var det å vise hvem som var det beste laget i Narvik. Ikke bare angikk det spillerne. Også hos alle Nor- og Mjølnertilhengerne satte byoppgjørene sterke følelser i sving, den gang som nå. Bare spør en Evertonsupporter om synet på Liverpool FC. Men Hjørdis ga sin tillatelse til at jeg kunne dra på Stadion da hun ble forklart hvem som skulle passe på meg. Og gutten som hadde tatt på seg oppdraget, slik han seinere har påtatt seg utallige oppdrag i fotballsammenheng, var ni år gamle Terje Skarsfjord. Og vi skulle naturligvis heie på Mjølner.
At Mjølner var valgt som favorittklubb for oss begge, kunne naturligvis bare være reint tilfeldig. Men det er slike beslutninger som regel ikke, viser forskning. Så hvorfor valgte Terje og jeg å heie på Mjølner? Forklaringa er enkel. Vi hadde begge eldre brødre som spilte på Mjølner sitt guttelag.
Ikke bare idrettskonkurranser på Framnes
Men guttene på Framnes konkurrerte ikke bare i fotball. De laget konkurranser om det meste, og noen var kanskje i drøyeste laget. Nilsen-gården i Knut Hamsuns gate 24, eller Villaveien som den nå heter, ble okkupert av tyskerne under krigen, og vår familie måtte evakuere til Lofoten. På tomta satte okkupantene opp ei brakke som ved krigens slutt ble forlatt med mye krigsmateriell i, blant annet en del bajonetter. En ettermiddag fant min bror Tor og vårt søskenbarn Arne ut at de skulle se hvem som var best i bajonettkasting. Bajonettene, ikke akkurat små fruktkniver, ble hentet fram fra brakka. Ved siden av den sto utedoen som fortsatt var i bruk. Over døra på denne utedoen var det laget ei åpning for å utnytte dagslyset når det var mulig. Inn gjennom den skulle bajonettene. Det var bare ei hake med akkurat dette konkurransemålet. Utedoen var jevnlig i bruk da det bodde femten mennesker i huset. Og i sin iver etter å ta hjem husmesterskapet i bajonettkasting, tenkte ikke guttene på å undersøke om det tilfeldigvis var noen som var gått inn i «lillehuset» mens de hentet fram konkurranseredskapene. Den første bajonetten ble sendt av gårde, bommet på målet, og smalt i dodøra. Brått gikk den opp. Der satt farsan. Redd og rasende da han oppfattet hva som foregikk. Det ble med det ene kastet, og utedassen vernet for konkurranseformål så lenge den var i bruk.
Mjølnerseier i finalen
Veien til finalen hadde ikke vært lett for Mjølner som hadde slitt i flere kamper. Nor på sin side, vinner av den nord-norske cupen året før, hadde hatt få problemer med å nå dit. Terje og jeg kom oss greit inn på banen, og fant oss en plass på den en meter breie jordstripa som stakk ut under gjerdet mot Idrettsveien. Som tribune for oss barn var den godt egnet med ei bratt skråning nedenfor som gjorde at ingen voksne stengte utsikten. Derfra opplevde vi en målløs første omgang. Så løsnet det for de rød-hvite. I løpet av andre omgang ble Nor feid av banen, og keeperen deres måtte fem ganger plukke ballen ut av nettet. Den røde delen av tilskuerne var i ekstase. Det deilige med en slik stor seier er at det aldri blir spørsmål om den er fortjent eller ikke. Ingen som forlot Narvik Stadion denne ettermiddagen gjorde det. Selv ikke den blåeste kverulant.
For den stakkars mannen i Nor-målet var det ille nok å slippe inn fem baller bak seg. Verre var det som ventet han neste morgen. Som del av et arbeidslag i Narvik kommune som gravde vanngrøft bak målet mot Framnes hadde hans arbeidskamerater lovt at ble det tap mot Mjølner, ville han bli slengt i grøfta og spadd over. Han var syk på mandag, sa ryktene.
Ni magre mesterskapsår
Terje fikk meg trygt hjem etter kampen. For Mjølner fulgte ni magre år når det kommer til mesterskapspokaler for A-laget. Ja, til dels ble de slaktoffer for HIL som ble det dominerende nord-norske laget på femtitallet. Men i 1960 hadde klubben igjen fått fram et lovende lag, og dette laget hadde nå sikret seg retten til å spille nord-norsk cupfinale mot HIL i Harstad. Vi var flere tusen Narvikværinger som tok turen for å overvære denne kampen. Terje var nå blitt 18 år, og fast på A- laget. Ja, så god var han blitt, at han som første nord-norske spiller ble tatt ut til et aldersbestemt landslag. Dessverre kolliderte denne juniorlandskampen med cupfinalen, og lojal mot klubben som Terje alltid har vært, valgte han å spille med sine lagkamerater i Harstad. Det ble et lykkelig valg. Mjølner vant 2-1, og en lang opptur for klubben hadde startet.