Kategori: Portretter

1.november 1999. En dato som den da 24 år gamle Sindre Solvin alltid kommer til å huske. Det var dagen da den aktive Narvikgutten ble lam fra nakken og ned.

Tekst og foto: Rune Dahl

Det har vært en enorm påkjenning, en fandnivoldsk stahet og et vanvittig sterkt ønske om å stå på ski – som har ført Sindre Solvin tilbake til livet. – Det har gått saktere enn jeg har ønsket med å ”komme meg tilbake”. Flere år av livet mitt har på en måte forsvunnet, forteller nå 35 år gamle Solvin.

Tiden før 1998

Sindre var kjent for å være en særdeles uredd og flink skikjører på 90-tallet. Unge Solvin tilhørte et stadig voksende skimiljø som utforsket mulighetene for skikjøring utenfor de preparerte løypene. Det var da telemark var mest populært, og alle kjørte på smale ski med påmonterte riva-bindinger. Sindre var en av de virkelige pionerene innenfor ekstrem telemarkskjøring. Undertegnede fikk æren av å være med Sindre på en mengde flotte frikjørings-turer i Fagernesfjellet på denne tiden. Det resulterte i flere blinkskudd av skitalentet.

Januar 1998

Sindre pakker kofferten og reiser til Albuquerque i New Mexico, USA i januar 1998. Han har planene klare; Fire år med studier for senere å komme inn på medisin-studiet som er Sindres store mål. Samtidig skulle han spille fotball på skolens universitetslag. Han skulle også delta i flere freeridekonkurranser på telemarkski vinterstid.

– 1998 var et flott år. Det gikk bra på og utenfor skolen, og jeg trivdes.  Reiste ikke hjem til Narvik det første året, forteller han.

Sindres talent på telemarkski gjorde at Steve Winter Films, en av de stor skifilm-produsentene, fikk øynene opp for gutten fra Narvik. Planen var å få filmet Sindre til en sekvens i deres neste storproduksjon. Slik gikk det ikke.

November 1999

1.november 1999 – på morgenen etter haloween – våkner Sindre opp og føler seg alt annet enn i god form. Kroppen verker og alle bevegelser føles tunge.

– Jeg klarte å komme meg til akuttmottaket på sykehuset i Albuquerque. Idet jeg går inn kollapser kroppen. Beina klarte ikke å bære meg, forteller han.

De neste 14 dagene blir Sindre ”kastet” rundt til en uttall kontroller og undersøkelser. På to uker går han ned 22 kg i vekt. Sindre får tilslutt diagnosen Guillain-Barré syndrom, en immunforsvars-svikt som gjør at kroppens egen antistoffer spiser på nervenes isolasjon. Dette medfører at nervesignalene ikke kommer frem til muskulaturen.

– Jeg husker omtrent ingenting fra de første dagene. Jeg kunne ikke svelge så det meste av maten spydde jeg opp. Armene var de eneste kroppsdelene som jeg kunne bevege litt på, forteller han.

Desember 1999

En av 200.000 får sykdommen Guillain-Barré-syndromet. Noen dør av sykdommen, men for Sindres del sa prognosen at det var en god mulighet for å komme tilbake til yrkeslivet. Men dette ville kreve måneder med øvelser, masse øvelser.

– Jeg måtte lære meg alt fra starten av. Gå på do, kle på meg. De tre første ukene ble jeg puttet på lykkepiller. Sykehuset ville vel at jeg ikke skulle falle ned i depresjon. Lykkepillene gjorde at jeg satt og flirte i tre uker, men for meg var det ikke rett. Så jeg fikk de til å kutte ut pillene, sier han.

Sindre var totalt 8 måneder på sykehus. Hovedmålet hans de 2 første månedene i USA var å klare å sitte oppreist i 12 timer i strekk. Det klarte han til slutt, og julen 1999 fikk han reise hjem til Narvik. Etter en kort ”juleferie” bar det opp til et 2 mnd opphold i Tromsø, deretter ble det noen måneder på rehabiliteringssykehuset Sunnås på Nesodden.

Februar 2001

– Jeg har hele tiden hatt håp om å komme meg tilbake. Men ting går aldri så fort som man håper. Hvem skulle tro at det måtte gå nesten 10 år av livet sitt før man ”er tilbake”. Helt tilbake er jeg uansett ikke. Jeg merker at kroppen og bevegelsene ikke er som før, sier han.

Et av Sindres store mål var å kjøre på ski igjen. Det klarte han før han kunne gå ordentlig. Allerede etter 1,5 år prøvde han seg på ski i Narvik. Alpinstøvlene stivet av anklene slik at han kunne skli ned bakkene. På det tidspunktet hadde han ikke balanse til å stå med beinene plantet i bakken uten å falle. Sindre hadde ikke muskelspenning under knærne, derfor måtte han bruke karbonfiber-skinner for å kunne gå.

– Jeg skal ikke påstå at det var spesielt gøy. Hadde ikke mulighet til å få føttene inn i slalomsko i min størrelse, så jeg lånte farsan (Alf-Martin Solvin) sine tre nummer for store sko. Den første tiden var det mest knall og fall for i det hele tatt å klare å skli ned bakken. Jeg var egentlig ikke i nærheten fysisk sterk nok til å kjøre ordentlig på ski, forteller Solvin.

November 2003-2008

Sindre får sin første jobb etter sykdommen i 2003. Mot alle odds var dette en heltidsstilling som alpintrener (!) for alpinklubben Ready Alpin i Oslo. Her jobbet han vinteren 03/04.

– Gikk egentlig over all forventning. Så lenge jeg hadde alpinstøvlene på så fungerte jeg nesten som normalt, forteller han.

Sindre gikk Sykepleier-utdanningen i Narvik i perioden 2005-2008. En stor hendelse skjedde våren 2006. På samme dag som hans egen bursdag, 24.mars, ble sønnen Lavrans født.

I 2008 prøvde Sindre seg smått i arbeidslivet igjen, blant annet på sykehjem og i både Ankenes- og Narvik Slalåmklubb. Etter det ble det en runde som Miljøterapaut på et bokollektiv for ungdom. For tiden jobber han ved Narvik Tv og Rørinspeksjon.

– Godt å være i et ”manne-miljø” igjen, sier han med et smil.

Den beste ”ballasten” Sindre etter eget utsagn sitter igjen med etter rehabiliteringsperioden, er egenskapen med å møte og komme innpå folk som er i en personlig krise.

– Dessuten takler jeg problemer og motstand i dagliglivet rimelig bra. Det er bare småting i forhold til det jeg har gått igjennom de siste årene. Men en ting jeg virkelig savner er det å sparke fotball. Det takler ikke beina nå, forteller han.

Mai 2010

Sindre is back! 15 år etter at jeg tok de første bildene av Sindre, så var jeg i vinter pånytt med på tur med Narvikgutten. Og jeg kan virkelig si at han er tilbake. Med stor fart og enorm sikkerhet dundret han nedover de bratte fjellsidene i Fagernesfjellet. Ingen tvil om at han snart er på høyde med glansdagene sine på slutten av 90-tallet.

– Ingen tvil om at dette har vært det beste året etter sykdommen. Det er faktisk kulere å kjøre ski i dag enn før. Jeg er rett og slett mye mer redd – og det er jo det som driver en ekstremskikjører i mine øyne. Frykt, sier han med et smil.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK

Havnedirektør Rune har en ekstrem travel hverdag med mye reising og kveldsarbeid, men fritiden prioriterer han til familien og de fire barnebarna.

Tekst: Jørn Indresand

Foto: Rune Dahl

 (Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

I ble litt forsinket, sier han på det som for journalisten høres ut som klinkende moldedialekt. Observasjonen er selvsagt helt korrekt. Rune J. Arnøy er det man kaller moldenser

– Det vil si at man er født og oppvokst midt i Molde sentrum, altså innenfor den innerste sirkel, forklarer han og smiler.

Men Rune er også noen prosent beisfjordgutt. Faren er nemlig fra Beisfjord

– I 1942 flyttet han til Molde for å få jobb. Han ville ikke jobbe for okkupasjonsmakta. I oppveksten tilbragte jeg alle skoleferier hos bestemor i Beisfjord. Da var jeg mye sammen med søskenbarna mine Are, Tor og Ketil og alle de andre ungene i bygda. Jeg fikk være med på slåtta, melking og mye bonderelaterte aktiviteter på gårdene, samt fisketurer og mye annen moro. Det var en helt fantastisk tid. Jeg ble jo kjent med en masse folk opp gjennom årene også.

– Var det da du traff fruen.

– Ja, vi har kjent hverandre siden oppveksten. Senere ble det kjærlighet, og jeg flyttet til Narvik i 1977.

– og moldedialekten sitter som et skudd selv etter 36 år i Narvik?

– Ja, jeg har ikke gjort noe for å endre den, så det har falt meg helt naturlig å snakke slik jeg gjør nå, smiler han.

Da Rune kom til Narvik var han utdannet bedriftsøkonom og første jobben hadde han i Ankenes Sparebank. Der ble han i nesten 15 år. Senere ble han daglig leder på Jernia Arnøy. Den drev han sammen med sine søskenbarn Tor og Ketil. Samtidig fullførte han utdannelsen som bankøkonom, med særlig vekt på finansiell forståelse og markedsrettet utdanning. Det har han hatt mye glede av.

– Det er ikke alle økonomer som har like stor forståelse for den markedsrettede aktiviteten som skal til for å lykkes. For meg har det vært en viktig del av jobben, sier han.

 I 1996 fikk han jobb som kontorsjef i det som den gang het Narvik Havnevesen. Samtidig tok han fatt på en mastergrad i logistikk på BI. Da havnefogd Kjell Heggelund gikk av i 1999/2000, rykket han opp til stillingen som havnefogd. Etter at Narvik Havn ble kommunalt foretak i 2002 endret han tittelen til havnedirektør.

– Det var ganske naturlig. Vi gikk over fra en ganske ensidig maritim profil, til en mer forretningsmessig profil i tillegg til det maritime.

Omleggingen førte til at regnskapsføringen ble endret, og alle verdier vurderes på ny. Deretter måtte disse også følge avskrivningsreglene. Det førte til flere år med blodrøde tall i regnskapet, noe som igjen førte til noe kritikk mot Rune J. Arnøy.

– Det har vært noen tøffe perioder. Ikke alle har vært like glad i meg. Jeg har i perioder vært omstridt, det erkjenner jeg, men jeg tåler det, og er veldig klar på at det er noe som følger en slik jobb. Det som har vært tøft å svelge er til dels tøffe personangrep mot meg. Det har vært vanskelig i perioder – både for familien og meg, sier han med et fast og direkte blikk.

Mye av kritikken har stilnet, spesielt etter at fjorårets regnskap ble presentert med et overskudd på over 10 millioner med en omsetning på 42 millioner.

– Det har vært knallhard jobbing over år, men dette resultatet er jeg stolt av, sier han ubeskjedent.

 Rune J. Arnøy er en mann som liker at det skjer ting og litt storm og urolig sjø mener han må til. I de siste årene har han, sammen med sine 15 ansatte, styre og eiere, jobbet knallhardt for å utvikle både havna og Ofotbanen. Dette samspillet – teamworket – har vært og er nødvendig for at vi skal få gjort den jobben Narvik kommune som eier har gitt oss i oppdrag, sier han. Det er jeg også stolt over.

 – I er nok den havnedirektøren i Norge som tenker mest jernbane, sier han og gliser bredt.

– Noen vil kanskje si i hele verden?

– He-he, ja kanskje det, men det er helt naturlig. Ofotbanen er helt unik. Og med de mineralressursene som ligger rett oppi fjellheimen bak oss, så er det enorme muligheter som vi i Narvik bare er nødt til å utnytte. Min jobb er å tenke langsiktig. For mange andre er langsiktig tenking det samme som 5-10 år. For oss i Narvik Havn er det kortsiktig. Vi tenker 50-100 år frem i tid. Vi snakker om flerfoldige milliarder som skal investeringer i ny utskipningshavn. For å få lønnsomhet i dette må man tenke og planlegge veldig langt frem. Utfordringen er å få resten av næringslivet og politikere til å se så langt inn i fremtiden. Vi, og da mener jeg hele byen, må slåss for vår eksistens. Vi må selv ta ansvar for vår egen utvikling.

 Rune J. Arnøy er blitt varm i skjorta. Dette kan han prate om på inn og utpust i timevis, og han har ikke tall på hvor mange foredrag han har holdt over hele kloden om Narvik og mulighetene som ligger her. Jeg har imidlertid et ”sleipt” lite triks for å spore ham av jernbane og havneprat.

– Hvor mange barnebarn har du nå, spør jeg litt sånn tilfeldig.

Blikket til Rune J. Arnøy glimter om mulig enda mer til. Plutselig er overskudd, havn konferanser og fremtid for Narvik visket bort fra pannebrasken hans.

– Fire, sier han mens ansiktet sprekker opp i et smil.

– De er fra ett til syv år. Vi er så utrolig privilegerte, kona og jeg, at vi har alle våre fire barnebarn her i byen. Og barnebarna er så heldige at de har begge settene med besteforeldre her. Vi får låne dem titt og ofte. Til glede for alle, både foreldre, barnebarn og oss besteforeldre.

 – Hva med fritiden? Får du brukt hytta på Bjørnfjell?

– Alt for lite. Jeg prioriterer den ofte bort, men den står der, og de gangene jeg er der oppe føler jeg en veldig ro og fred, sier han litt drømmende.

– Men, Rune, du er jo byens øverste maritime leder. Når har du tenkt å flytte båten din ut av hagen i Beisfjord?

– He-he, ja, du spør… Det er helt riktig, jeg har båten liggende i hagen, og der har den ligget ganske lenge, og jeg er redd for at den blir liggende en stund til. Kanskje jeg får den på sjøen når jeg blir pensjonist.

– Når blir det?

– Det blir ikke riktig ennå. Jeg skal være med på siste innspurt i det viktige planarbeidet som vi står foran nå, og forhåpentligvis få med meg byggestarten på det som kommer til å bli et gigantisk løft for Narvik.

Sitat:

”Jeg har vært omstridt, det erkjenner jeg, men jeg tåler det. Det som har vært tøft å svelge er til dels tøffe personangrep mot meg”

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

Etter 47 år, ikke bare i samme bransje, men på den samme arbeidsplassen, trives Toivo Rantanen fortsatt på jobb.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

1.april 1970 begynte Toivo å jobbe på Fischer Herrekvipering som den gang befant seg i gate 2. Ikke visste han da at han nesten et halvt hundre- år senere skulle befinne seg i akkurat samme bedrift. I hele sin yrkeskarriere har han sammen med trofaste kollegaer gjort sitt ytterste for å dresse opp Narviks befolkning med høy ekspertise.

Fra ansatt til eier

Etter 19 år som ansatt, fikk Rantanen tilbud om å kjøpe bedriften. Butikken var på det tidspunktet eid av Abel Fischer, som hadde drevet i flere årtier. På slutten av åtti-tallet var jappetiden på hell, og Toivo kom fram til at det var et gunstig tidspunkt å overta på.

Med på laget videre, fortsatte kollega siden 1973, Hans Hugo Hagmark som den dag i dag fortsatt er ansatt i bedriften. I 1990 startet også Gunnhild, Toivos kone å jobbe på Fischer Klær. – Generelt har vi hatt en stabil stab hos oss, sier Toivo. – Jeg tror det kommer av at vi utfyller hverandre godt. Også praktiseres det ikke noen form for sjefing hos oss. Totalt er åtte personer ansatt i bedriften.

Toivo setter stor pris på å være arbeidsgiver og ha gode kollegaer. Å være i tekstilbransjen har vært så spennende, at bytte av yrke ikke har vært aktuelt på noe tidspunkt. – Selvfølgelig har jeg gått lei av og til, som man kan gjøre i alle yrker, sier han. – Men ikke nok til å tenke i andre baner.

I løpet av årene har bedriften forandret og flyttet på seg. – I 1994 åpnet vi en egen dameavdeling, Noah, som holdt til i Dronningensgate 39.  Fischer var opprinnelig en herrebutikk, og selv om det etterhvert ble en liten avdeling med dameklær der også, var det fint å kunne åpne en ren damebutikk, forteller han.

I 1999 var det nye tider i Narvik. Byen fikk sitt første kjøpesenter og det tidligere velfylte handelsmiljøet i gate 2 hadde skrumpet inn til å stort sett bestå av Fischer Klær og Jan Hansen. – Vi tenkte oss godt om, men i ettertid ser vi at det hadde ikke vært noe alternativ å ikke flytte. Noah ble også flyttet og slått sammen i det som i dag er en stor og innholdrik butikk på Narvik Storsenter. -Vi har ikke angret et sekund på det. Her på Narvik Storsenter er vi omgitt av gode naboer og trives godt. Ikke minst er det fint for kundene våre, både i forhold til åpningstider og beliggenhet. At Toivo setter pris på de mange trofaste kundene er det ingen tvil om. Og det har vært mange av dem opp igjennom årene. – Det er litt gøy å se at jeg nå selger konfirmasjonsdresser til barnebarna til de som var konfirmanter da jeg startet. Også er det morsomt når konene kommer og spør etter størrelsen til mannen sin.

Mot en ny fase i livet

Pensjoninsttilværelsen nærmer seg for Toivo og kona. – Vi har foreløpig ikke satt noen dato, eller årstall for når det skal skje. Men om et par år planlegger vi vi å tenke mer konkret på det.

Vi har vært heldige som har kunnet jobbe sammen og fått det til å fungere fint. Og vi ønsker også å få nyte livet som pensjonister om ikke alt for lenge.

Fritid har det nemlig ikke vært for mye av for paret. Sommerferier har vært avviklet i februar, med kurs for varmere støk. Og litt tid til hytteliv i Håkvikdalen har det blitt. – Det krever sitt å drive.

Toivo har ikke tenkt så mye på selve pensjonisttilværelsen.

–      Det jeg har lyst til er å få reist litt rundt og oppleve ting. Feks det å besøke slekt og venner, sier han før han igjen må haste av gårde på jobb. Pliktene kaller.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

– Jeg vet at det høres rart ut, til og med provoserende, men kreften har gitt meg fantastisk mye positivt, sier Linda Deniz Nyborg. Ho har hatt den i snart halve livet. Denne mørke skyggen har samtidig vist henne hvordan lys kan skapes.

Tekst og foto: Terje Myller

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)

Det er ingenting søm røper den alvorlige sykdommen når en møter denne 44-årige ankenesjenta med de lette skrittene, intense øynene og sosiale vesen. Ho ser mer ut som en frontfigur for et helsemagasin enn som en kreftpasient som har vært mer eller mindre oppgitt av legene siden 1993.

–  Ikke alle dagene er like gode, sier ho, men jeg klarer meg godt. Sykdommen tar noe fra meg, men den har også gitt meg utrolig mye. Den har lært meg mye om meg selv og om menneske og samfunn. Den har gang på gang gitt meg et spark i baken. Den har gitt meg en livsform som paradoksalt nok har tilført meg mye energi.

Det hele startet i 1992. Som 26-årig ble ho diagnostisert med kreft i eggstokkene. Det er den sjette vanligste kreftformen blant norske kvinner. Omtrent 500 norske kvinner i året får denne diagnosen. For Lindas del fulgte omfattende operasjoner og cellegiftkurer i rask rekkefølge. Dette berget nok livet, men gjorde henne langt fra frisk. Ho følte seg helt på bunn. Søvnløshet, smerter, nedstemthet, null energi. Legene sa det var lite mer de kunne gjøre. Ho begynte å kjenne på følelsen av hvilken vei det kunne gå, men følte samtidig at dette ikke var den eneste veien det kunne gå.

– Jeg visste at jeg måtte ta over jobben. Men hvor skulle jeg starte? Legene hadde diverse forklaringer på sykdommens årsaker, men jeg fikk dem ikke til å stemme. Sannheten er at medisinen ikke vet hvorfor enkelte utvikler denne kreftformen. Jeg ble nysgjerrig både på egen sykdom og sykdom mer generelt. Hva er det som gjør folk så sjuke? Disse spørsmålene var starten på en spennende prosess.

Linda kom i kontakt med en klinikk i Danmark som lærer bort selvhelbredelse. Her deltok ho på et seminar som ga henne helt nye innfallsvinkler. Her ble ho lært at det er sammenhenger mellom følelsesliv og sykdom. Negative følelser kan utløse sykdommer. Ho følte seg umiddelbart provosert over å få skylda for kreften, men ble forklart at det heller var snakk om ansvar. Skyld er tyngende, mens ansvar er givende. Ho lærte også at det kan være passiviserende å tenke at en er rammet av kreft, som om den var noe som kom utenfra og slo deg i dørken.

– Jeg kan ikke tenke meg å si at jeg er rammet av kreft. Det ville sette i gang en lammende frykt i meg, der jeg bare kunne håpe at den ikke vil ta livet av meg. Å ta ansvar for at situasjonen oppsto er forløsende, for det gir meg muligheten til å ta ansvar for løsningen. For meg handler helbredelsen om å finne ut hva det er i livet mitt, i tankene mine, i følelsene og energiene mine, som trigger sykdommen. Når jeg finner ut av det, blir jeg i stand til å  gjøre de rette endringene».

En av tingene ho ble gjort klar over i Danmark, var hvor viktig det er å lære seg å sette grenser og tørre å si nei. Å si ja til alt og alle, når en inni seg skriker nei, skaper indre spenninger og negative følelser. Å være ja-menneske for enhver pris er en del av sykdommen din, ble ho forklart. Det handler om å ta egne valg, sjøl om de måtte være sosialt upopulære, og bli mer ærlig både mot seg selv og andre. Dette var en vanskelig innsikt å svelge.

Men etter bare ei uke på klinikken begynte ting å endre seg til det bedre. Energien kom tilbake, ho kunne gå lange turer. Ho sov plutselig godt igjen. – Hele verden var snudd på hodet, forteller ho. Etter at ho ble oppmerksom på forholdet mellom følelser og sykdom begynte prøvene som ble tatt på sykehuset å bevege seg mot normale verdier. Ho ble frisk, gjenopptok et forhold ho hadde hatt i USA mens ho bodde der som 22-åring, flytta over Atlanteren og gifta seg etterhvert der.

Etter ett års tid i ekteskapet, i 1996, fant ho seg sjøl i ulike konflikter både på jobben og hjemme. Fysisk følte ho seg helt frisk, men tilværelsen tynget. Ho fikk en mistanke om at sykdommen hadde dukket opp igjen, og oppsøkte lege. Prøver viste at ho hadde rett, og det ble funnet fem store tumorer i magen.

– Jeg hadde havna inn i gamle mønstre igjen, der andres behov alltid ble satt foran mine egne. Kroppen sladret med å bli syk. Alle kropper sladrer nok, men ikke alle lytter og tar det på alvor.

Nye operasjoner og cellegiftkurer takket ho nei til. Legene kalte henne en tikkende bombe, men ho ville bare komme seg til Danmark fortest mulig. For andre gang. Etter to ukers intensiv behandling med selvhelbredelse viste en ny sykehusundersøkelse at ho bare satt igjen med to små tumorer.

– Dette var jo fantastisk, og ga meg ny trygghet på at min måte å tenke rundt kreften på var rett. Men det har sin pris å gå sin egen vei. Mannen min i USA var baptist og ville trekke meg i kirka. Men som ikke-religiøs ble ikke dette rett. Da hadde jeg gått midt i mot det som er kjernen i helbredelsen min. Jeg var nødt til å si nei, sånn som jeg hadde lært viktigheten av. Jeg pendlet en periode mellom Danmark og USA. I USA dukket symptomene opp, i Danmark forsvant dem. I 1997 ga jeg opp ekteskapet.

Linda flytta til hjembyen Narvik og tok opp et nytt liv, gikk på skole og kunne leve et normalt og godt liv. Samtidig følte ho at ho kanskje ikke hadde kommet helt i mål etter behandling nummer to. Ho var til tider fortsatt plaget av ulike symptomer, men aldri av en slik grad at de truet henne alvorlig.

Flere gleder og sorger ventet. I 2004 møtte ho en tyrkisk mann som bodde i Norge, kjærligheten slo ned og de gifta seg etter et års samboerskap. På grunn av papirtrøbbel ble han utvist fra Norge i det øyeblikket de giftet seg, og utestengt fra landet for fem år.

– Å være nygift og ikke kunne få leve med mannen sin er jo en kjempesorg. Vi var tvunget til å holde det ved like så godt vi kunne, med telefon og med å besøke han i Tyrkia et par ganger i året. Kjempevanskelig. Med kreften alltid som en fare i bakgrunnen, tenkte jeg med meg sjøl at denne situasjonen kan jeg ikke leve i over tid. Hvis jeg ikke håndterte dette rett, ville jeg bli sjuk igjen. Han fikk med også stadig større problemer med avstanden og det at han ikke kunne være der for meg og for oss. Det endte med at vi gikk hver til vårt for halvannet år siden. Det var knallhardt.

Sykdommen slo tilbake for tredje gang for et knapt år siden.

– Nå merker jeg at jeg må ned på 200 meters dyp for å arbeide. Nå som jeg bor aleine får jeg virkelig kjent på hvem jeg er og hva som er viktig for meg, og det er veldig godt når ting er som de er. Men jeg har bikkja som jeg går lange turer med, jeg koser meg med bøker og stearinlys, jeg har en stor og inkluderende familie som alltid er der. Også er jeg et supersosialt vesen som har en vennegjeng med flotte, sterke kvinnfolk rundt meg. Men de siste årene har jeg samtidig lært enda mer om å være Linda.

Hemmeligheten hennes – som ho forøvrig brenner etter å dele med så mange ho kan – er å lære av alt som skjer med livet, å ta utfordringene på en konstruktiv måte, å finne ut hva som er x og y-faktorene hos ho sjøl.

– Ingenting er tilfeldig. Ingenting. Det er så godt å se livet sånn, for det gir oss sjansen til å ta ansvar, til å påvirke sin egen framtid i større grad. Min sykdom har sine årsaker i meg og mitt liv, og tro det eller ei, men det er utrolig interessant å legge ut på den veien som går mot å forstå mer av seg sjøl og den rollen en har – eller får – i sosiale relasjoner.

Ho har møtt mange kritiske reaksjoner på denne forståelsen av kreften sin, både fra leger og ikke-leger, og særlig gjelder dette synet på hvordan negative energier kan nøytraliseres ved å bruke ulike gjenstander nær kroppen. Behandlingen på den danske klinikken innbefattet nemlig også kunnskaper om at såvel følelser som gjenstander utstråler visse frekvenser, og at gjenstander med motsatt frekvens av en bestemt negativ følelse dermed kan nøytralisere følelsen.

Under samtalen har ho et smykke rundt halsen der ho har festet mange ulike små ting, blant annet en flat, rundt stein, kaffebønner og en liten krokodillefigur. Ho vet godt at dette lett ses på som tull og tøys, og at det er umulig å dokumentere effekten vitenskapelig. Uten at det bryr henne.

– Jeg er vel blitt ganske usårbar mot reaksjonene. Jeg forstår at folk syns jeg drar det for langt, det er ikke det. Men alle disse årene der jeg tross alt har hatt brukbar kontroll på sykdommen, har gitt meg full trygghet. Jeg bare vet at det jeg gjør er svaret for meg. Jeg tror det kan sies såpass enkelt at jeg fortsatt er i live nettopp fordi jeg har lært så mye. Husk at legene ga meg fem prosent sjanse for å overleve. Og det var i 1993! I dag står jeg jo midt oppi foreløpig siste diagnose og har ingen garanti for å se neste sommer. Men jeg frykter ikke. Min godtepose er at jeg har redskapene til å komme meg ut av det, enda en gang.

– Selvfølgelig blir jeg lei av å være sjuk, lei av å måtte være så reflektert, det er en helsikes jobb. Men jeg ville ikke bytta den bort.

På tross av å ha levd med en fryktelig tøff sykdom i 18 år, har den ansvarsbevisste ankenesjenta valgt å holde seg borte fra enhver form for medisiner, også når kreften har gjort store innhugg i den fysiske og psykiske helsen.

– Jeg holder meg helt og holdent unna medisiner. Ja, kanskje med unntak av den Paracet’en i forrige uke da jeg hadde influensa, legger ho lattermildt til.

Kan en legge planer for framtiden eller må en ta en dag av gangen når alvorlig sykdom henger over? Linda sier at det må være en lett blanding. Det viktigste er å leve ut fra prinsippet om at livet står og faller ved egeninnsatsen. Dette gjelder både for friske og sjuke mennesker. Alle har godt av å bli grundig kjent med seg sjøl, sine grenser og sine følelser. På den måten kan en holde avstand til sykdom. Og det viktigste av alt er at selverkjennelse gjør en til et mer nærværende og bedre medmenneske, mener Linda.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK)