Dagen da livet forsvant

1.november 1999. En dato som den da 24 år gamle Sindre Solvin alltid kommer til å huske. Det var dagen da den aktive Narvikgutten ble lam fra nakken og ned.

Tekst og foto: Rune Dahlsindre anno 1996

Det har vært en enorm påkjenning, en fandnivoldsk stahet og et vanvittig sterkt ønske om å stå på ski – som har ført Sindre Solvin tilbake til livet. – Det har gått saktere enn jeg har ønsket med å ”komme meg tilbake”. Flere år av livet mitt har på en måte forsvunnet, forteller nå 35 år gamle Solvin.

Tiden før 1998

Sindre var kjent for å være en særdeles uredd og flink skikjører på 90-tallet. Unge Solvin tilhørte et stadig voksende skimiljø som utforsket mulighetene for skikjøring utenfor de preparerte løypene. Det var da telemark var mest populært, og alle kjørte på smale ski med påmonterte riva-bindinger. Sindre var en av de virkelige pionerene innenfor ekstrem telemarkskjøring. Undertegnede fikk æren av å være med Sindre på en mengde flotte frikjørings-turer i Fagernesfjellet på denne tiden. Det resulterte i flere blinkskudd av skitalentet.

Januar 1998

Sindre pakker kofferten og reiser til Albuquerque i New Mexico, USA i januar 1998. Han har planene klare; Fire år med studier for senere å komme inn på medisin-studiet som er Sindres store mål. Samtidig skulle han spille fotball på skolens universitetslag. Han skulle også delta i flere freeridekonkurranser på telemarkski vinterstid.

– 1998 var et flott år. Det gikk bra på og utenfor skolen, og jeg trivdes.  Reiste ikke hjem til Narvik det første året, forteller han.

Sindres talent på telemarkski gjorde at Steve Winter Films, en av de stor skifilm-produsentene, fikk øynene opp for gutten fra Narvik. Planen var å få filmet Sindre til en sekvens i deres neste storproduksjon. Slik gikk det ikke.

November 1999

1.november 1999 – på morgenen etter haloween – våkner Sindre opp og føler seg alt annet enn i god form. Kroppen verker og alle bevegelser føles tunge.

– Jeg klarte å komme meg til akuttmottaket på sykehuset i Albuquerque. Idet jeg går inn kollapser kroppen. Beina klarte ikke å bære meg, forteller han.

De neste 14 dagene blir Sindre ”kastet” rundt til en uttall kontroller og undersøkelser. På to uker går han ned 22 kg i vekt. Sindre får tilslutt diagnosen Guillain-Barré syndrom, en immunforsvars-svikt som gjør at kroppens egen antistoffer spiser på nervenes isolasjon. Dette medfører at nervesignalene ikke kommer frem til muskulaturen.

– Jeg husker omtrent ingenting fra de første dagene. Jeg kunne ikke svelge så det meste av maten spydde jeg opp. Armene var de eneste kroppsdelene som jeg kunne bevege litt på, forteller han.

sindre02

Desember 1999

En av 200.000 får sykdommen Guillain-Barré-syndromet. Noen dør av sykdommen, men for Sindres del sa prognosen at det var en god mulighet for å komme tilbake til yrkeslivet. Men dette ville kreve måneder med øvelser, masse øvelser.

– Jeg måtte lære meg alt fra starten av. Gå på do, kle på meg. De tre første ukene ble jeg puttet på lykkepiller. Sykehuset ville vel at jeg ikke skulle falle ned i depresjon. Lykkepillene gjorde at jeg satt og flirte i tre uker, men for meg var det ikke rett. Så jeg fikk de til å kutte ut pillene, sier han.

Sindre var totalt 8 måneder på sykehus. Hovedmålet hans de 2 første månedene i USA var å klare å sitte oppreist i 12 timer i strekk. Det klarte han til slutt, og julen 1999 fikk han reise hjem til Narvik. Etter en kort ”juleferie” bar det opp til et 2 mnd opphold i Tromsø, deretter ble det noen måneder på rehabiliteringssykehuset Sunnås på Nesodden.

Februar 2001

– Jeg har hele tiden hatt håp om å komme meg tilbake. Men ting går aldri så fort som man håper. Hvem skulle tro at det måtte gå nesten 10 år av livet sitt før man ”er tilbake”. Helt tilbake er jeg uansett ikke. Jeg merker at kroppen og bevegelsene ikke er som før, sier han.

Et av Sindres store mål var å kjøre på ski igjen. Det klarte han før han kunne gå ordentlig. Allerede etter 1,5 år prøvde han seg på ski i Narvik. Alpinstøvlene stivet av anklene slik at han kunne skli ned bakkene. På det tidspunktet hadde han ikke balanse til å stå med beinene plantet i bakken uten å falle. Sindre hadde ikke muskelspenning under knærne, derfor måtte han bruke karbonfiber-skinner for å kunne gå.

– Jeg skal ikke påstå at det var spesielt gøy. Hadde ikke mulighet til å få føttene inn i slalomsko i min størrelse, så jeg lånte farsan (Alf-Martin Solvin) sine tre nummer for store sko. Den første tiden var det mest knall og fall for i det hele tatt å klare å skli ned bakken. Jeg var egentlig ikke i nærheten fysisk sterk nok til å kjøre ordentlig på ski, forteller Solvin.

November 2003-2008

Sindre får sin første jobb etter sykdommen i 2003. Mot alle odds var dette en heltidsstilling som alpintrener (!) for alpinklubben Ready Alpin i Oslo. Her jobbet han vinteren 03/04.

– Gikk egentlig over all forventning. Så lenge jeg hadde alpinstøvlene på så fungerte jeg nesten som normalt, forteller han.

Sindre gikk Sykepleier-utdanningen i Narvik i perioden 2005-2008. En stor hendelse skjedde våren 2006. På samme dag som hans egen bursdag, 24.mars, ble sønnen Lavrans født.

I 2008 prøvde Sindre seg smått i arbeidslivet igjen, blant annet på sykehjem og i både Ankenes- og Narvik Slalåmklubb. Etter det ble det en runde som Miljøterapaut på et bokollektiv for ungdom. For tiden jobber han ved Narvik Tv og Rørinspeksjon.

– Godt å være i et ”manne-miljø” igjen, sier han med et smil.

Den beste ”ballasten” Sindre etter eget utsagn sitter igjen med etter rehabiliteringsperioden, er egenskapen med å møte og komme innpå folk som er i en personlig krise.

– Dessuten takler jeg problemer og motstand i dagliglivet rimelig bra. Det er bare småting i forhold til det jeg har gått igjennom de siste årene. Men en ting jeg virkelig savner er det å sparke fotball. Det takler ikke beina nå, forteller han.

Mai 2010

Sindre is back! 15 år etter at jeg tok de første bildene av Sindre, så var jeg i vinter pånytt med på tur med Narvikgutten. Og jeg kan virkelig si at han er tilbake. Med stor fart og enorm sikkerhet dundret han nedover de bratte fjellsidene i Fagernesfjellet. Ingen tvil om at han snart er på høyde med glansdagene sine på slutten av 90-tallet.

– Ingen tvil om at dette har vært det beste året etter sykdommen. Det er faktisk kulere å kjøre ski i dag enn før. Jeg er rett og slett mye mer redd – og det er jo det som driver en ekstremskikjører i mine øyne. Frykt, sier han med et smil.

F1000015 -1996Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Avisa INARVIK